Ferdig Fruedrakt, står utstilt hos Bunadsaum i Inderøy.
Petras gravferd
Ifølge gammel skikk på Innherred og andre steder i Norge, forgikk begravelsen etter avdøde personer fra hjemmet. Avdøde lå gjerne på strå i et kammers eller annet rom i bolighuset eller uthus. På begravelsesdagen kom de inviterte sørgende til hjemmet hvor presten ledet seremonien og de sang ut den avdøde. Så dro de i kortesje til kirkegården hvor den avdøde ble gravlagt.
Den siste på Roel Øvre som ble begravet etter gammel skikk, slik skikken sikkert var over hele Innherred, var Petra Rebekka Wibe (1874-1956).
Petra Rebekka forble ugift og bodde bortimot hele livet sitt på Roel Øvre. Hun var sin mors hjelpende hånd så lenge hun levde, og senere var Petra «innetaus» for sin nevø Jacob Kr.’s familie. I og med at odelssønnen Jacob Kr.’s foreldre døde tidlig og før han giftet seg med Thora Martine i 1923, var nok Petra i rollen som Gammeltante og mangelen av besteforeldre på gården, en forbindelse til tidene som var for den senere oppvoksende slekt. Som et lite eksempel på gamle skikker, husker John Kr (f1924) at Petra Rebekka alltid gikk med strieforkle i førjulstida.
Petra Rebekka var nok urolig for døden, og det fortelles at hun ropte etter «Mor» da hun lå på det siste, og det fortelles også at i stunden før hun døde var hun i samtale med sin mor, Ingeborg Rebekka. Hun var nok av den gamle sorten som trodde dette og hint om livet, døden og det imellom.
Thora Martine Wibe har fortalt at hun og hennes sykesøsterkollega, Julie Norem, hadde lovet Petra Rebekka å forsikre seg at hun virkelig var dø før hun ble begravet. En dag mens Petra Rebekka ennå lå på strå, kom Julie Norem til Roel Øvre og viste Thora hva hun hadde gjemt i hånden, et innpakket barberblad. De gikk til Ner-Lavin hvor Petra lå på strå, og de skar et snitt i hvert håndledd for å se om blodet rant. Det gjorde det ikke, og Petra Rebekka kunne hvile i fred.
Etter å ha å ha ligget på strå i Midter-bua på Ner-Lavin ble båren til Petra båret inn på kjøkkenet rett innenfor yttergangen i Øver-stu’ på begravelsesdagen. Hovedinngangen var pyntet med en portal av granbar med kors øverst, og flagget var på halv stang hele dagen. John Kr. (f1924) har fortalt at da han festet granbaret til portalen rundt inngangsdøra, fant han spikere rundt dørkarmen brukt tidligere til samme formål.
Ei trønderlån er bygget med inngangsdøren midt på langsiden, rett fram i gangen finner du kjøkken og til hver side ei stue/kammers. Den samme inndelingen av rom finner man også i 2. etasje. Etter som generasjonene gikk kunne det bli bygget nye stuer i forlengelsen av de eksisterende stuene. Slik kunne man etterhvert inndele låna i flere leiligheter, som feks til egen kårbolig for den eldre generasjonen.
Båren til Petra Rebekka ble plassert i kjøkkenet fordi det var dører inn til hver stue fra kjøkkenet, begravelsesfølget kunne da stå i stuene på hver side av båren og synge henne ut av gården.
Med presten til stede ble det sunget salmer og det ble sunget hele tiden mens båren ble ført ut av Øver-stu’ og plassert på lasteplanet til en lastebil. Lastebilen ble slik også en slags overgang til den nyere tid, siden det å kjøre den avdøde med hest og vogn var forbi til fordel for moderne kjøretøy. Gravfølget dro i kortesje med biler etter bårebilen til kirken. Kisten ble så båret til kirkegården og graven for jordfestelsen, uten å være innom kirken. Gravplassen til Petra er rett bak gravene til foreldrene hennes på familiegravstedet ved Sakshaug kirkegård, et gravsted med 6 generasjoner samlet.
Etter at begravelsesseremonien på kirkegården var ferdig, dro følget tilbake til Roel Øvre for minnesamvær og servering av tradisjonsmaten Inderøysodd.
Med Petras død og begravelse var «gammeltida» på Roel Øvre helt over, i likhet med de gamle skikkene for levet liv og begravelse på Innherred.
PS: Ingeborg Rebekka ble så vidt oldemor. Hun døde 2 dager etter at Jacob og Thoras førstefødte kom til verden i 1924.
Fra vugge til grav
| Andreas Roel (1816-1899) med Christian Martin (1862-1947) på fanget. |
Roelsboka forteller flere ganger om folk som har gått bort, men nevner aldri om barn som kom til verden, unntatt en gang.
Christian Martins mor og Andreas Roels kone, Kirsten Margrethe, døde 1. mai 1862 etter å ha ligget til sengs siden Christians fødsel.
Hun var født i 1826, og døde 36 år gammel.
Christian Wang skriver i Roelsboka om sin svigerinne:
«Den 1te/ Maii døde Kjirsten Margrethe Roel efter at hawde Lagte paa Barselsængen fra 19 Mars eller i 6 Uger i hwilken Tid Hun ikke før de sidste Dage Hun Lewde hawde haft saamegen Krefter at hun kunne sidde opreist i Sængen. Nogle minutter før hun døde talede jeg med hende og da syntes Hun at wære i Bedring, men som endte med en meget pludselig død.»
I 1865 skriver han: «den 18. november kl 7 Aften døde min elskede kone Elen Margrethe og begravedes den 1ste/ Desember næstefter, hun var 49 ½ år. -». Etter den tid levde brødrene som enkemenn på hver sin Roels-gård.
Lillesøsteren deres, Maren Anna (1821-1905), giftet seg i 1853 med Kr. E. Kvam. Siden hennes far var død, står begge(!) brødrene oppført som forlovere i kirkeboken.
Kan en grunn til at ikke barnefødsler ble nevnt ha noe med å gjøre at man var aldri helt sikre på om spebarna klarte å vokse opp?
Slekter følger slekters gang
Da John Kr. Wibe ble født 28/9 1924 som den førstefødte i en ny generasjon, var hans fødsel en del av et stort generasjonsskifte på Roel Øvre. Begge besteforeldre hans på farssiden var allerede døde, og hans oldemor Ingeborg Rebekka lå for døden. John Kr. ble båret inn til hennes dødsleie slik at hun fikk se ham. Etter å ha hilst på ham og fått høre navnet hans, John Kristian, oppkalt etter hennes avdøde sønn John Kr. (1862-1920), skal Ingeborg Rebekka ha uttalt; «Det var et godt møte».
Hun døde en dag eller to senere, den 30. september.
Thora Martine (1897-1991) har fortalt at hun ennå lå i barsel etter John Kr.s fødsel da Ingeborg Rebekka ble sunget ut fra gården på begravelsesdagen. Blant salmene som ble sunget var «Udrundne er de gamle dage». Hun husket denne salmen spesielt, for en strofe som hun hørte opp gjennom gulvet der hun lå på loftet var; «Mens graven kastes, vuggen gynger». Det hadde virket inn på henne.
Den nye tid kom med odelssønnen John Kristian Wibes fødsel, samtidig med at den gamle tid svant hen med odelsjenta Ingeborg Rebekka Christiansdatter Wibes bortgang. Det kan nevnes at da hennes bortgang ble gjort kjent til slekt og venner, ble hun omtalt som «Gamlemor» i et brev til datteren Petra R. fra fetteren Kristian Hø i Trondheim sønn av Anna Jørgine, Ingeborgs nest yngste søster.
Denne «tittelen» synes å tilkjennegi Ingeborg Rebekkas posisjon som en matriark i slekta. Det er en stående historie i familien at Ingeborg Rebekka var en enerådende dame, hun bestemte dette og hint. Det var nok ikke greit å komme i hennes unåde. Det fortelles at hennes sønnesønn Jacob Kr. måtte ta for seg henne og datteren Petra fordi de var direkte ufine mot hans mor Marie. Årsaken til dette var visstnok at Ingeborg mente at sønnen hadde giftet seg under sin stand og godtok dermed aldri sin svigerdatter. En annen historie om henne er at hun spiste alltid for seg selv i stua på kårenden, mens de andre på gården spiste på kjøkkenet. Det var bare utvalgte som fikk spise med henne.
På Roel Øvre er det et loft i Øver-stu’ som blir kalt for «Nannestad-loftet». Det har navnet etter en losjerende Nannestad. Han var ifølge historien Sorenskriver Nannestads bror, som eide og bodde på nabogården Vika. Etter noen slekts-søk, ser det ut som at det må være Sorenskriverens sønn som bodde på Nannestad-loftet med sin hund. Det finnes fortsatt kloremerker etter hunden på innersida av loftsdøra den dag i dag. Nannestad skal også ha ripet sine initialer i en av glassrutene i et av vinduene, men de er borte nå.
Men han var ifølge familiehistorien bra nok selskap for fru Wibe ved hennes måltider … selv om han ifølge historien var regnet som Nannestadfamiliens sorte får …
Husmann og dikter
Lorns Fossum
Kraftige arbeidshender som også behersket varsom penneføring
Bakgrunnen og mye av æren for at dette prosjektet kom i gang og at «Helgeklær fra Innherred» blir realisert, kan på mange måter tilskrives Lorns Ingemar Fossum (1904-1999). Han var en lokaldikter som skrev vers, dikt, stubber, prologer på Inderøymål og noen ganger på nynorsk.
Lorns kalte seg gjerne den siste husmannen under gården Fossem på Kjernesvågen i Inderøy, Han vokste opp som yngst av 7 søsken, mistet faren sin i realtivt ung alder og bodde sammen med sin mor, som ble blind på sine gamle dager, og til slutt alene på husmannsplassen Fossemsveet hele livet. Han var en kjær mann i grenda som skrev både humoristiske, høgstidstemte, og underfundige tekster. At han var en religiøs mann er ingen tvil om, i og med at han konverterte til katolikk og sent i livet foretok sin Vatikanereise. Man kan si at han var en religiøs mann når det også gjaldt naturen. Mange er de vers hvor han beskriver naturens gang, og Lorns så det store i det små, i diktet «Små teng» lyder et av versene;
Æ ynskje itj kostbar blomster,
nei, få ein solmætt goillbost*
dein varme så lunt i mett innre
og smeilte islag å frost. *Løvetann
Men han kunne også på sitt underfundige vis rette skarp kritikk til makthavende hender, hvor han for eksempel i diktet «Julenatt» skriver:
Mått deinn ti’a snart kåmmå,
at de vill rinn’n dag:
Da våpna bli omsmidd te plogjarn,
å ulv å lam legg i lag.
Hans måte å skrive på kan i første omgang virke litt utilgjengelig med sine krumspring i dialektbruken, men når man kommer innunder huden på diktene, finner man «mang i’ strim tå sol».
I boka «Vers på Inderøymål», hvor flere av diktene han er samlet, forklarer han diktergjerningen sin slik:
«Æ hi no itj haft nå fotografiapparat, så dæffer hi æ no brukt blyanten, da …»
Legg merke til både skjorta og vesten han er iført, som helt tilfeldig er i samme snitt som i Helgeklær fra Innherred, som er et snitt datert til ca 1850
Med et ønske om å løfte hans diktning, tenkte jeg våren 2019 å lage et diktprogram hvor jeg presenterte hans diktning i ord og toner. I den anledning ville jeg være kledd i hans ånd, og jeg kom på at jeg ved en tidligere anledning hadde funnet et slags plagg da jeg strakk hånden over kanten i åpningen til mørkeloftet i Ner-Stu’ på Roel Øvre. Kanskje det kunne være en jakke eller noe slikt der jeg kunne bruke, men sjansen for det var liten.
Jommen sa jeg smør! Det var som det flommet over av plagg, og resultatet ble Helgeklær fra Innherred.
Tråden om et diktprogram er tatt opp igjen, og sammen med komponist og musiker Toralf Lund, er det jobbet fram et program bygd på Lorns’ dikt, klart for bestillingsoppdrag.
Med diktet «Fyillepænna», vil jeg før historien fortsetter, hedre Lorns Fossum, de som var og det jeg fant, og forhåpentlig bygge noe nytt som vil være til nytte og glede til mange.
Fyillepænna
Mi føste skrevt me fyillepænn
hu seinne æ åt dæ min vænn
som doppa pænna ne’ i blækk
å skreiv me heinn di føste strækk.
De gle mæ stort, de kainn du tru,
at deinn som prøvd a føst va du,
da spiss’n slæpt de føste blækk
da tægna du dett namnetrækk
Ja, pænna hu e super go’
no sett æ hen i fre å ro
me ola kjæm å pænna skriv,
de e i fæstle ti’ssferdriv
Æ skriv itj bræv, æ skriv itj dekt,
no bry æ mæ itj om nå slekt,
æ bærre skriv når æ hi ti’
å prøve opp nypænna mi.
No skriv æ så at du kainn sjå
at pænna sætt æ stor pris på.
Du skreiv me pænn di føste strækk
å æ ska skriv me’n velli vækk.
3/2-1957
Lorns Fossum
Ei lue som kan beskrive Innherred
I funnet blant de gamle plaggene på Roel Øvre, Inderøy er det forskjellige hodeplagg, særlig for barn/gutter. Det finnes også en flosshatt på Roel Øvre, som skal ha tilhørt Christian Wang (1811-1902). Det kjennes at en flosshatt ikke helt passer inn i konseptet «Helgeklær» i denne omgang. Det som derimot er av mer interesse, er et foto tatt på Roel Øvre i 1904. Blant menn med mange forskjellig typer hatter, sitter Julie Maries far, Bernt Andreas Monsen Aarfald (1825-1909) iført en kasjettlue. Ei lue som man gjerne forbinder med kyst, fiske og sjøfart. Bernt Aarfald er riktignok oppført som skomaker i folketellingene.
som konfirmant i 1910
Hans barnebarn, Jacob Kr., Ivar og Birger Wibe har på seg slike luer i sine konfirmasjonsbilder. Det er beskrevet i beretninger fra trøndelagskysten at i mellomkrigstiden fikk gutter slike luer til konfirmasjon.
I Digitaltmuseum.no finner man flere bilder av menn i både hverdags- og helgesituasjoner med kasjettluer.
Innherred en region som strekker seg fra fjord til fjell. Om det er et poeng å kunne vise en slik differensiert tilhørighet i drakten, kan man vise det evt. ved valg av hodeplagg. Det ble funnet flere hodeplagg til barn, bl.a. ei rød lue, to pullertluer, og andre typer skyggeluer for gutter.
En artig herrelue man kunne ta med i beretningen er en liten rundlue/hatt som er strikket med imitert pelsverk. NBF beskriver den slik i Digitaltmuseum.no: «Lue med rund pull i to stykker, med påsydd rett, bred kant rundt hele. Lua er laget for å imitere pelsverk. Lua er strikket i hamp eller bomull, med remser av ull nedsydd på rillestrikken. Foret med tynt bomullskypert.»
Dette ville ha vært en herrelue svært forskjellig fra andre typer folkedraktsluer.
En annen lue som kan være til inspirasjon, er en poståpnerlue funnet på Digitaltmuseum.no. Den er kanskje ikke aktuelt som en «helgedraktslue», siden det er en typisk uniformslue. Det er en kasjettlue, men pyntet med symboler for poståpneri. På Roel Øvre var det Poståpneri i en periode fra 1829 og utover 1800-tallet, hvor de hadde ansvaret for å frakte post mellom Inderøy og Verdal. Christian Wang skriver i 1856 at all snø var borte den 2. mars, så han;
«… maatte bruge Wogn til Postbefordringen til Wærdalen.»
I 1871 skriver han at snøstorm hadde gjort vegen så uframkommelig for hester at posten måtte bringes pr ski:
“C. Wang hentet Posten paa Skie fra Strømmen og John Dreng fra Roel til Salberg hvor han overnattede og kom først Hjem til Roel Kl. 11 med fastende Mave.”
Med unntak av Snåsa – hvor de helt sikkert har drevet fiske i uminnelige tider på Snåsavatnet – er alle kommuner på Innherred, kommuner med kystlinje. Namdalseid vender mot sjøen til Namsenfjorden i Sjøåsen. Det er berettet at i tidligere gikk det rutebåt fra Namsos til Sjøåsen med videre kommunikasjon over Namdalseidet til Steinkjer, og i enda tidligere tider ble det dratt båter mellom Beitstadfjorden og Namsenfjorden over Namdalseidet. Slik har det vært kommunikasjon mellom Trondheimsfjorden og Namsenfjorden i lang, lang tid.
Det er på det rene at folk i alle Innherredskommunene drev med fiske i en eller annen størrelse. Det er beskrevet i Roelsboka om fiske både i Trondheimsfjorden, Beitstadfjorden, Børgin og ute ved trøndelagskysten, man kan lese så tidlig som for 16. juli 1787, men også utover 1800-tallet; «… kom wores fiskere hiem fra Hitteren». Blant plaggene i funnet er det også en type bukse som i første omgang er beskrevet som ei fiskerbukse – brukt som underbukse/stillongs til fiskehyre. I funnet er det også et fiskegarn! Det er en kjensgjerning at silda livberget mange på 1800-tallet. Selv om Innherred er noe av det mest typiske landbruksområdet vi har i Norge, er sjøbruket en like stor del av historien. Det er også den dag i dag yrkesfiskere som bruker Trondheimsfjorden som lokasjon for sjøbruket.
Som en kuriositet, ble det funnet en salgsannonse i Nordlands Amtstidende fra 1870, hvor min tipp-tippoldefar, Chr. Wang, selger ei jekt, som sannsynligvis bare var en tre-fire år gammel.
Med historikken om poståpneri, nærheten til sjøen og kysten som leve- og handelsveg som bakgrunn, og at en skomaker født i 1825 lar seg avfotografere i ei slik lue – kjennes det riktig å bruke en kasjettlue som hodeplagg i «Helgeklær fra Innherred».
Sko med linjer til urbefolkning?
Det ble funnet to enkelt sko blant plaggene. Den ene skoen er laget i vadmel, type labb, som i størrelse ser ut til å være en damesko. Den andre er en barnesko, selve skoen er laget i skinn og skaftet laget i vadmel. Det er ikke ved nettsøk og andre henvendelser klart å finne maken sko andre steder. Skoen har en inspirasjon av den samiske skoen – Gaamege, og ble spontant hver seg, kalt «Finnsko» av mine foreldre.
Saemien Sijte på Snåsa kunne ikke finne lignende sko i sine samlinger. Siden dameskoen er i helhet laget i vadmel, er den nok ikke så anvendelig som helårs sko. «Finnskoen» kan derimot være interessant som sko for «Helgeklær fra Innherred», siden det ikke er en kjønnstypisk sko, og kan brukes hele året.
Petra R. Wibe (1874-1956) skal ha fortalt at hennes foreldre et år sendte ungfe til sommerbeite på Støbbsetervollen i Volhaugen, et utmarksområde mellom Verdal og Inderøy. Da skal 4-5 kviger ha kommet bort og de fant dem ikke ved innsamlingen om høsten. Man kan se for seg at Roelsfolkene hadde nevnt tapet for samene som bodde i Volhaugen da de lette etter ungdyrene, og gleden var nok stor da samene utpå førjulsvinteren kom med ungdyrene til Roel. De hadde funnet dem. Noen betaling i penger ville de ikke ha for umaken med å drive dyrene fra Volhaugen til Roel Øvre. Historien sier at de heller ville ha spekeflesk som en påskjønnelse for driften, og det fikk de. Samene i Volhaugen var betraktet som et fattig folk, men likevel ville de heller ha mat enn penger. Man skal ikke forskjønne fattigdom, men noen ganger var vel mat mer verdifullt enn kroner og ører; og hva rikdom er, kan regnes ulikt.
Volhaug-samene var på en måte litt utenfor flere kulturer. De var kulturelt i utkanten av både bygdesamene og reindriftskulturen med sin økonomi, og heller ikke en integrert del av bondekulturen med sin økonomi. Likevel ser man et samvære mellom de samiske grupperingene på Innherred. Man kan lese i kirkebøkene at folk bl.a. var faddere til hverandres barn på tvers av økonomikulturene, og man har beretninger om handel med samiske produkter, også til bondekulturen, med for eksempel sko …
FOTO: Leif Pareli/Norsk Folkemuseum
I folketellinger helt tilbake til 1865 finner man samisk bosetting i Volhaugen. Det kan se ut som en og samme familie/slekt, som etter hvert tok familienavnet Liljestrand, har bodd der hele tiden. Intet tilsier at det ikke var sørsamisk bosetting der tidligere. Selv om historiske samiske spor kan være vanskelig å finne pga. det samiske verdensbildet om at alt tilhører naturen, finnes stadig arkeologiske funn som beviser sørsamisk bosetting på Innherred.
FOTO: Lars Ingulfsvand/Levanger Fotomuseum
Å bruke «Finnskoen» vil kunne være en hommage til den sørsamiske befolkningen i Innherredsregionen. Dette krever imidlertid å finne en skomaker som kan lage slike sko, siden det etter flere nettsøk ikke er funnet slike sko i konfeksjon. Skomakere er det heller ikke lett å finne …Bernt Andreas Monsen Aarfald er som nevnt tidligere oppført som skomaker i folketellinger, og han var svigerfar til Roel Øvre. Det skal fortsatt finnes skomakerverktøy etter ham på gården, om det er en sammenheng mellom ham og skoene i funnet vites ikke.
Det ble også funnet deler av både strømper og sokker. Noen bedre bevart enn andre, alt fra rester etter vrangbord til (nesten) hele strømper, bla. ei blå/hvit lang strømpe med initialene I V, som kan indikere at enten Ingeborg Wibe eller Ivar Wibe har vært eier og bruker.
I kombinasjon langbukse og høy ankel i skoen, hvor strømper ikke vil synes kan man bruke valgfrie sokker i skoen. Ved bruk av lave sko, hvor sokkene kan synes, kan man gjerne bruke gråe strømper eller sokker inspirert av de fra funnet. Det er ingen hele strømper i Funnet som var farget svart. Noen vrangborder i Funnet er svarte, men om det er rester etter sokker eller votter vites ikke, NBF mener også det kan være vrangborder til både sokk eller erme.
Man kan også kunne bruke, som man kan se av foto fra denne perioden,
helt vanlige svarte sko med snøring. På Digitaltmuseum.no kan man se i forskjellige foto at menn i andre halvdel av 1800-tallet bruker snøresko som går oppover ankelen, og vanlige lave sko. Etter en gjennomgang av bilder før og etter 1900, i Levanger Fotomuseums samlinger, synes det at ankelhøye sko gikk igjen i alle samfunnsklasser og det er derfor valgt å finne lignende ankelhøye sko med snøring i konfeksjonshandelen. Man kan også kunne bruke, som man kan se av foto fra denne perioden, helt vanlige svarte sko med snøring.
Siden det ikke finnes spesiallagete bunadsko for menn med snøring, ble valget av skotype en ankelhøy sko fra en nettbasert skobutikk som var det nærmeste å finne lik ankelhøge sko fra tiden før og etter hundreårsskiftet 1900. Hvor den er kjøpt kan opplyses ved nærmere kontakt.
Om seterreise, arv og giftermål
I Roelsboka står det nevnt enkelte ganger når dyrene på gården ble sluppet ut om våren. Som oftest var dette i slutten av april, og de beitet nok i eng og utmark rundt gården før de dro til fjells i begynnelsen av juni. I dag skjer utslipp til sommerbeite gjerne en måned senere. Et så tidlig utslipp var nok av ren nødvendighet, for å spare på fôrlageret etter en lang vinter.
På Innherred har det vært utstrakt seterdrift i tidene som har vært. I Inderøy var det seterdrift knyttet til Nordfjellet i Verran. I Roelsboka kan man ved flere anledninger lese om dette. For året 1789 er det skrevet: «2. juni jaget vi Creaturene til Marken.» Senere er det notert for den 29. august: «kom fra fieldet med Creaturene.» Det må ha vært et strevsomt arbeid, bare det å drive dyrene til og fra seteren ved Sørenvatnet i Nordfjellet i Verran. Hele operasjonen tok 3 dager.
På tur til seteren måtte man først ferge dyrene over tidevannsstrømmen ved Straumen. Det må ha vært krevende, siden Straumen er regnet som den nest sterkeste tidevannsstrømmen i Norge. Bare Saltstraumen utenfor Bodø har sterkere vannføring i tidevannet.
I 1860 sto den første Straumbrua ferdig, da slapp man den første fergingen. Det var nok en befrielse å slippe og forsere tidevannsstrømmen, man slapp da å forholde seg til «fløan eller fellan sjø» på første del av reiseruta. Etter å ha passert Straumen måtte man drive bølingen over hele Inderøya til Norem. Der ble de gjerne til neste morgen. Leien for å la kyrne beite og hvile på Norem var at husmannsfamilien der fikk melke kyrene og beholde melken. Dette kan vel kalles en vinn-vinnsituasjon. Husmannsfolkene fikk ekstra melk som de kunne produsere matvarer til eget bruk, eller få en ekstra inntekt ved videre salg, og Roelsfolket slapp strevet med å ta vare på melken til man kom fram til seteren. Dagen etter ferget man bølingen over Skarnsundet som også er en tidevannsstrøm mellom Trondheimsfjorden og Beitstadfjorden, drev dem deretter langs med Framverran, og til slutt ferget dem over sundet ved Hovd i Trongsundet. Det er beskrevet at de overnattet ved Hovd før siste fergingen og strekningen oppover til seteren på Nordfjellet siste dagen. Selv om gjennomsnittsbeholdningen av kyr var ca. 8 kyr på gårdene, var båtene som fraktet dyrene kan hende ikke så store at hele bølinger ble fraktet samtidig, man må slik kunne anta at de rodde strekningene flere ganger. Så til slutt måtte man drive dyrene opp til seteren på Nordfjellet. I tillegg var det med sauer, og geiter hvis de hadde.
Det må ha vært litt av et skue når mange gårder i Inderøy, omtrent samtidig sendte husdyrene sine til fjells. Om høsten gjorde man samme reisen tilbake.
I Roelsboka kan man lese at de «… Reiste til Fiels med wores Creatur.» i månedsskiftet juni/juli, og kom heim i september. Selv om det i litteraturen gjerne er beskrevet som et ganske fritt liv for seterfolk med sine arbeidsoppgaver og besøk, var det nok ikke bare idyll på seteren.
John J. Wang skriver i 1824: «… dene Sommer har Ulwen wæret meget slem i Fjeldet han har næsten wæret at see hwer Dag men har dog ikke Røwet mere end et faar.»
John J. Wangs søster, Karen Vennes, giftet seg først til gården Revdalen i Framverran før hun som enke giftet seg på nytt med Knut Vennes. Det er nok ikke utenkelig at de tok natterasten der på heimturen fra fjellet, før de ble rodd over Skarnsundet. Det var kan hende på slike turer at Christian Wang og Elen Margrethe Revdal, Karens datter, fikk et så godt øye til hverandre at selv om de var søskenbarn, giftet de seg senere i Eid kirke på Ytterøy. Elen Margrethe var enebarn etter sin far som døde da hun var ca 3 år gammel. Hennes arv og odel til Revdalen var så stor, at da hennes farbrødre kjøpte ut gården da enken Karen giftet seg på nytt, var det mange år at farsarven kom i form av eget korn fra «Roelsstaurene» i Revdalen. Likeså ble det hugget tømmer i Revdalen til ny trønderlån på Roel Øvre som medgift til Elen Margrethe.
Den sto ferdig i 1845 og er stu’låna som i dag kalles Ny’låna eller Øver-stu’. Det er fortalt at det var visst noe «murring i krokene» om dette arveoppgjøret. Med det i tankene at denne tiden var et mannssamfunn, og kvinner ikke hadde stemmerett og jenters odel gikk etter gutters odel, kan en tro at selv om Elen Margrethe var jente fikk hun nok en usedvanlig god arv etter sin far. En fordel for Elen M. var nok at hun var enebarn etter sin far. Mor Karen var nok en sterk dame som sørget for at datteren fikk det hun skulle ha etter faren sin. Karen hadde nok god støtte i sin bror, Tørres Wang, i arveoppgjøret, han som var lensmann …
Man kan tenke seg, at selv om Elen Margrethe og Christian var søskenbarn, var giftermålet også en måte å sikre Elen Margrethe en framtid, som enebarn etter sin far. Hennes stefar, Knut Pedersen Vennes, var nok likevel en god farserstatning, for Elen Margrethe bodde hjemme til hun var 20 år. Knut er også oppført som forlover i kirkeboka da hun giftet seg. Det var heller ikke et giftermål som ble inngått av «nødvendige årsaker», som ikke var uvanlig i denne tiden. Det vises ved at deres førstefødte, Ingeborg Rebekka, ble født litt over et år etter bryllupet.
Elen Margrethes mor, Karen Vennes, var nok en sterk og viktig person for folket på Roel Øvre. Hun var både mor, faster, svigermor, mormor og oldemor. Det står notert med «N.B» for året 1881 i Roelsboka, da hun døde og når hun ble begravet. Karen overlevde datteren sin med 16 år.
Det er rundt Ingeborg Rebekka, 1837-1924, hennes sønn John Kristian Wibe, 1863-1920, og deres familier plaggene i Funnet kan sentreres rundt.
Selve seterdriften er i dag for lengst avviklet. I min barndom var min farfar, far, mine brødre og jeg på tur til setra som gården hadde ved Sørenvatnet. Da var det bare restene av grunnmuren igjen. Min Farfar, Jacob Kr. Wibe, husket bygningene som sto der.
I senere tid fortsatte seterdriftsgårdene som medlemmer i et seterlag med samdrift av ungfeslipp om somrene i Verrafjella. I 1960 ble Inderøy Seterlag SA formelt stiftet for å bevare og utnytte de gamle seterrettene gårder i Inderøy har hatt i Sandsæter Statsalmenning. Kviger fra Inderøy ble kjørt inn i allmenningen om våren, og hentet om høsten. Gårdbrukerne gjorde dette på dugnad. Kvigene ble gjennom sommeren passet på av innleid gjetere.
Fra sommerutstillingen i Wittruplåna på Sundnes Gård, Inderøy
Sommerutstillingen av Helgeklær fra Innherred er i et samarbeid med flere innslag med undertittelen “Identitet i en multikulturell tidsreise”, mellom Judith L. Gómez Lorentzen, Brynhild Johanne Vaadal og Tor Flotten Wibe
Uforløst kjærlighet i et brodert belte?
I funnet er det et blomsterbrodert belte med innslag av perler. Det var også et belte med perlebrodert bølgemønster tidligere på Roel Øvre, som er sagt tilhørte John Kr Wibe (1862-1920). Beltet hang som klokkesnorpynt i stua hos Thora M. og Jacob Kr. Dette beltet har spenne lik man kan finne på flere lignende belter på Digitaltmuseum.no. Det er også senere funnet et brodert belte med en enklere utgave av samme spenne på Roel Øvre. Beltet er sikkert tatt vare på av Ragnhild Wibe, og selv om John Kr. Wibe tror at eier var Hanna Wibe (1892-1955) er opphavet til beltet usikker. Det kan også være at dette beltet er en arv fra Ragnhilds slekt i Namdalen.
Berit Bjerkem ved Bunadburet i Steinkjer, forteller at da hun i sin tid gjorde sitt draktregistreringsprosjekt i Nord-Trøndelag, fant hun mange slike belter i hele fylket. Slike belter ble gjerne kalt for «Friarbelter» og var sydd i lignende materialer som beltene på Roel Øvre. I tiden 1840-50 kom de første tyske motebladene til Norge, og det er sagt at slike belter var avbildet der. Berit mener at materialpakker med slike broderier kunne bestilles fra Tyskland/Østerrike via slike tidsskrift, men de kunne også være å få kjøpt på markeder rundt om i Norge. Eldre folk som Bjerkem var i kontakt med, mente at slike belter var for det meste laget mot slutten av 1800-tallet.
Når man studerer forskjellige bunader i Norge i oppslagsverket Bunad, Norsk bunadsleksikon, ser man at sørover på Vestlandet er det til dels brukt både broderte belter og seler til forskjellige mannsbunader, på Møre er broderte seler en del av mannsbunaden. Det er interessant å se utbredelsen av slike belter og seler oppover kysten av hele Norge, som i utgangspunktet kan ha vært et moteelement som gikk inn i bunadsutformingene. Dette viser også at Nordmenn lot seg inspirere av nye ting fra kontinentet.
Siden det ikke var rester etter bukseseler i funnet, er det nærliggende å tro at bukseseler ikke hadde bevaringsverdi når de var utslitte. Det broderte beltet i funnet ble kanskje bevart siden det var så pass spesielt, i likhet med de andre to bevarte broderte beltene som er gått videre i arv. Dermed kan man som et dekorasjonselement, konstruere et belte med utgangspunkt fra det i funnet og bruke det som dekorasjon som synes i underkanten av vesten og ha mer diskré bukseseler som holder buksa oppe.
Berit Bjerkem har registrert noen få bukseseler med slike broderier i Levanger og Stjørdal, i tillegg til de broderte Friarbeltene.
Det som er spennende i denne sammenhengen er et par broderte seler som er i privat eie i Inderøy. Disse selene er fra gården Røset, men skal stamme fra Roel Nedre. De er blitt kalt «brudgoms-selene». Det kan da være to mulige teorier rundt disse selene. Den ene er at datteren til Andreas Roel, Ingeborg Marta (1851-1934) anskaffet/sydde dem til sin brudgom da hun giftet seg i 1872, eller at de ble anskaffet da hennes sønn Arne Solberg giftet seg i ca. 1903. Teoriene er slik i og med at interessen for broderte Friarbelter hørte til i denne tidsperioden og at bukseselene kan settes i sammenheng med disse pga form og uttrykk.
Disse selene er svært interessante i forbindelse med dette prosjektet. Det som er spennende er at deler av plaggene i funnet kan dateres til Christian Wangs (1811-1902) aktive del av hans liv, og han var farbror/onkelen til Ingeborg Martha. På grunn av disse slektsbåndene knyttes bukseselene fra gården Røset på sett og vis sammen med enkeltdeler av plaggene i funnet, for eksempel delene av ei grå bukse med klaff som passer inn i tiden «yngre bonjour» etter 1870-årene.
I denne omgang blir det brukt konfeksjonslagde seler til Helgeklær fra Innherred, men det kan godt være at «Brudgoms-selene er aktuelle om varianten av bukse med klaff blir realisert.
Med Bjerkems opplysninger om opprinnelsen av slike belter og seler, var det nok ikke Ingeborgs far, Andreas’ bukseseler, siden han og Kersten giftet seg allerede i 1845 … men hvem vet?
Med unntak av bukser som er antatt å være undertøy og ikke har hemper til hverken belte eller seler, viser måten buksene i funnet er formgitt på at det ikke var vanlig å bruke belte. Det var seler som holdt buksa på plass i tillegg til den sedvanlige strammingen i livet bak på buksa. Broderte belter var nok ment som noe ekstra. Om man vil gjøre litt ekstra ut av bukseselene kan man få laget bukseseler brodert med mønster enten av beltene fra Roel Øvre, eller bruke de bevarte broderte selene fra gården Røset i Inderøy. Man kan for enkelhets skyld bruke broderte seler fra Tyrihans eller seler annen tilbyder.
For prototypen Helgeklær fra Innherred er det brodert belte som prioriteres.
Slike broderte belter ble, som nevnt, kalt Friarbelter, og det er sagt at det var en tradisjon at menn fikk brodert belter i friergave av sin utvalgte. Ble de brukt som belte ved bryllupet (og ellers), eller ble de bare oppbevart som en pyntegjenstand som et minne om et frieri? Det bevarte perlebroderibeltet fra Roel Øvre viser noe slitasje i beltespenna som kan tyde på at det har vært i bruk i flere sammenhenger enn bare ved et bryllup, det samme gjelder også bukseselene fra Røset.
Man kan også tro at de broderte beltene på Roel Øvre kan ha blitt kjøpt på en av ferdene med Jekt til kysten av Norge, enten som suvenir, gave eller bruksgjenstand. Ble de kjøpt i Kristiansund eller Mosjøen, eller ble de kjøpt på en av handelsturene som folket på Roel Øvre gjorde til Trondheim?
Man kan også la fantasien leke; Kanskje Petra Rebekka (1874-1956) som forble ugift bestilte en broderipakke fra Tyskland i all hemmelighet, for å kunne gi et Friarbelte til en hjertens kjær. Det var kan hende mange staute karer blant elevene ved Amtsskolens tid på Roel Øvre, eller senere elever ved Sund Folkehøgskole som var innlosjert på gården. Kanskje Petra fikk et godt øye til en av guttene, når hun lagde mat og serverte dem. Kanskje det var gjensidig? Kanskje var det forsiktig svermeri i varme høstkvelder? Petra leste kanskje i mor Ingeborgs tidskrifter og fant betillingsannonse for belter og skrev i smug etter en slik broderipakke. Hun ville kanskje vise sin kjærlighet til denne utvalgte med et vakkert, selvlaget belte. Høsten og vinteren gikk, broderipakke kom i posten og Petra broderte i all hemmelighet et frierbelte til sin utvalgte. På vårparten var skoleåret ferdig, “frieren” dro videre og det ble ikke noe av mellom de to … beltet ble lagt vekk uten å bli helt ferdiggjort.
Dette blir en lek for tankene, og ikke basert på dokumentasjon.
Petra Rebekka ble, med unntak av en kort periode som hushjelp hos en enkemann i Steinkjer, hjemmeværende som en hjelpende hånd til sin mor Ingeborg Rebekka resten av hennes levetid.
Resten av livet var hun inne- og utetaus på Roel Øvre for nevøen Jacob Kr.
Om arbeid inne og ute fortalt med en vest
Det er flere vester i funnet, både enkel- og dobbeltspente. Noen er «vanlige» svarte vester med hvitt fôr og hvit rygg. En vest er i blått ullstoff, som fargemessig kunne passe godt til den blå buksa. Det ble også funnet andre vester med og uten slag, bl.a. en vest som kan minne om en tidlig variant av en smokingvest, kalt sjalskravet vest, og flere guttevester i forskjellige farger og form. Én vest skiller seg litt ut. Det er restene etter en dobbeltspent vest med mørk front, grønn rygg og rødt fôr. Ryggspennen i vesten mangler, men det er vester som har ganske enkle spenner intakt. Fôret er skiftet/innsydd i vesten på et senere tidspunkt. Ble det røde stoffet vevd på Roel Øvre? Det er også bevart enda en vestrygg som er grønn, er dette stoffet også hjemmevevd? Det er bemerkelsesverdig mange plagg som er bøtt og/eller fôret med rødt stoff. Det er flere rester av vester med rødt fôr. Det ble også funnet en rød (under)stakk og restene av ei rød skjorte som det nok er blitt brukt deler av til andre plagg.
På Roel Øvre finnes en vevstol som skal ha tilhørt Elen Margrethe Revdal (1816-1865) stående oppmontert og brukt av Ragnhild (1923-2021) i stua som i dag gjerne blir kalt Vev-stu i Ner-Stu’. Ragnhild har brukt dette rommet til å holde vevkurs og til veving for egen hygge og nytte. Utallige er mattene, dukene, løperene, og åklærne i mange forskjellige teknikker som hun “tryllet” fram.
Andre vester man kan se nærmere på som et alternativ i mannsdrakten, er for eksempel en beige og en grønn guttevest. De mangler flere originalknapper i stolpen, men den framstår likevel som pent brukt. Dette var nok vester man pyntet seg med, fargene i vesten kan speile grøden og korn.
Kornet ble om høsten først skåret, bundet i kornband og satt på staur for siste modning og tørking. Senere ble kornet fraktet inn fra kornstaurene på åkrene til lagring på kornlåven og for senere tresking. I Roelsboka for 1848 blir det beskrevet at kornskjæringen foregikk i september og oktober, mens selve treskingen på låven foregikk både før og etter jul. Våren 1848 ble det blant flere kornslag utsådd 13 tønner havre som endte opp med 144 tønner tresket havre. Tønnestørrelsene har endret seg opp gjennom årene, men ifølge Wikipedia.no rommet ei «stadstønne» 162 liter eller ca 80 kg korn. Andre kornsorter som ble dyrket denne sesongen var bygg, hvete og to sorter rug. I tillegg ble det dyrket erter og poteter.
Treskingen måtte være et arbeidsomt, støvete og tungt arbeid, når man først måtte slå kornbandene med ei “slo’o” eller “sluggu” for å løsne kornet fra akset, for så å bli kastet rent for agn og halm, og til slutt fylt i sekker og satt til lagring på stabburet.
På slutten av 1850-tallet ble det både på Roel Øvre og Roel Nedre satt opp uthus som var spesiallaget for lagring og tresking av korn. Man kan man se konturene av slik lagring og arbeid i ett av uthusene på hver av gårdene, hvor den ene sidedelen av låven ble brukt som lager av innkjørt kornband, med et treskerom i 2.etg i midten av låven, hvor kornbandene senere ble tresket i et piggverk i øvre del av låven. Piggverket ble drevet av en hestevandring i bua i den andre sidedelen for treskerommet. Hestevandringen var forbundet til piggverket med et reimeverk. Kornet ble så sluset ned i bua under, også med tregulv, hvor kornet ble kastet rent på samme viset som før og fylt i sekker og lagret videre i 2. etg i stabburet. Gjenbruk var heller ikke uvanlig ved husbygging. Man kan se av tømmeret som ble brukt i byggingen av «Ner-lavin» på Roel Øvre at en del av tømmeret stammer fra tidligere husbygninger. Det er merker og tilhugninger som tydelig bærer preg av gjenbruk.
På 1800-tallet var det en stor utvikling også i land- og hagebruket. Nye produkter så dagens lys, og muligheten til å dyrke nye/forbedre nyttevekster åpnet seg. Man kunne kjøpe trær og planter fra andre regioner. Dette kan man se på de forskjellige hagetrær og busker, både til nytte og pryd, som finnes på Roel Øvre og forskjellige gårder rundt omkring i Innherred. John Kr. (f.1924) minnes fra da han var liten at det stod fullt utvokste kirsebærtrær i Ner-hagan (også kalt Kalvtrøa) på Roel Øvre. I følge wikipedia.no er kirsebær et kjent bærtre allerede fra 1700-tallet. Det skrives i Roelsboka for 1880 at kirsebærtrærne blomstret i slutten av mai på Roel Øvre, og på nabogården Vika blomstret morelltrærne. Begge trearter som nok ble plantet på mange gårder på Innherred. Den berømte kokeboken; «Lærebog i de forskjellige Grene af Husholdningen» skrevet av Hanna Winsnes, som utkom i 1845 har oppskrifter med all slags frukt og bær fra skog og hage; Bringebær, Rips, epler, kirsebær, stikkelsbær, plommer etc. Alle disse frukt- og bærsortene har vært dyrket på Roel Øvre.
Flere av buksene og vestene knapper, og knapper må skaffes til veie. Knappene som fortsatt sitter i plaggene er gjerne av forskjellig art, det ser ut til at knapper som manglet ble erstattet av knapper man hadde tilgjengelig. I samme plagg kan det være flere forskjellige knapper, det tyder på at de originale knappene i plagget som hadde falt av, forsvunnet eller ødelagt og andre knapper ble etter hvert sydd på som erstatning. De «nye» knappene var kan hende knapper tatt vare på fra andre utbrukte plagg. Det kan da argumenteres for en valgfrihet innenfor knappetypene og bruke knapper man synes passer best inn i prosjektet. Siden det er knapper, både kjøpte og det som ser ut som heimelaga knapper i andre lignende plagg som har knapper, gir dette en mulighet til å lage en sammenheng i «Helgeklær fra Innherred» i bukse, vest og jakke med tanke på valg av knapper. Bonjourjakken er et sentralt plagg i funnet pga sin beskaffenhet og form. Jakken har alle knappene intakt, og med dem som utgangspunkt er det for prototypens skyld dreid knapper lik dem i jakken til både vesten og buksa. Det er brukt treslaget kirsebær som materiale til knappene. Treslaget er godt å dreie i og gir en fin farge til knappene. Når man lager knappene i dette materialet kan man om man ønsker det, også kunne fortelle om hagebrukets utvikling på 1800-tallet.
Med utgangspunkt i vesten kan man slik beskrive håndverk, landbruk og husflid på Innherred, samt endringer i inntektsgrunnlaget på en gård hvor man etter hvert måtte være mere selvhjulpen på en annen måte enn tidligere generasjoner.