Roelsboka forteller flere ganger om folk som har gått bort, men nevner aldri om barn som kom til verden, unntatt en gang.
Christian Martins mor og Andreas Roels kone, Kirsten Margrethe, døde 1. mai 1862 etter å ha ligget til sengs siden Christians fødsel.
Hun var født i 1826, og døde 36 år gammel.
Christian Wang skriver i Roelsboka om sin svigerinne:
«Den 1te/ Maii døde Kjirsten Margrethe Roel efter at hawde Lagte paa Barselsængen fra 19 Mars eller i 6 Uger i hwilken Tid Hun ikke før de sidste Dage Hun Lewde hawde haft saamegen Krefter at hun kunne sidde opreist i Sængen. Nogle minutter før hun døde talede jeg med hende og da syntes Hun at wære i Bedring, men som endte med en meget pludselig død.»

I 1865 skriver han: «den 18. november kl 7 Aften døde min elskede kone Elen Margrethe og begravedes den 1ste/ Desember næstefter, hun var 49 ½ år. -». Etter den tid levde brødrene som enkemenn på hver sin Roels-gård.

Lillesøsteren deres, Maren Anna (1821-1905), giftet seg i 1853 med Kr. E. Kvam. Siden hennes far var død, står begge(!) brødrene oppført som forlovere i kirkeboken.
Kan en grunn til at ikke barnefødsler ble nevnt ha noe med å gjøre at man var aldri helt sikre på om spebarna klarte å vokse opp?

Slekter følger slekters gang

Da John Kr. Wibe ble født 28/9 1924 som den førstefødte i en ny generasjon, var hans fødsel en del av et stort generasjonsskifte på Roel Øvre. Begge besteforeldre hans på farssiden var allerede døde, og hans oldemor Ingeborg Rebekka lå for døden. John Kr. ble båret inn til hennes dødsleie slik at hun fikk se ham. Etter å ha hilst på ham og fått høre navnet hans, John Kristian, oppkalt etter hennes avdøde sønn John Kr. (1862-1920), skal Ingeborg Rebekka ha uttalt; «Det var et godt møte».
Hun døde en dag eller to senere, den 30. september.
Thora Martine (1897-1991) har fortalt at hun ennå lå i barsel etter John Kr.s fødsel da Ingeborg Rebekka ble sunget ut fra gården på begravelsesdagen. Blant salmene som ble sunget var «Udrundne er de gamle dage». Hun husket denne salmen spesielt, for en strofe som hun hørte opp gjennom gulvet der hun lå på loftet var; «Mens graven kastes, vuggen gynger». Det hadde virket inn på henne.

Den nye tid kom med odelssønnen John Kristian Wibes fødsel, samtidig med at den gamle tid svant hen med odelsjenta Ingeborg Rebekka Christiansdatter Wibes bortgang. Det kan nevnes at da hennes bortgang ble gjort kjent til slekt og venner, ble hun omtalt som «Gamlemor» i et brev til datteren Petra R. fra fetteren Kristian Hø i Trondheim sønn av Anna Jørgine, Ingeborgs nest yngste søster.

Denne «tittelen» synes å tilkjennegi Ingeborg Rebekkas posisjon som en matriark i slekta. Det er en stående historie i familien at Ingeborg Rebekka var en enerådende dame, hun bestemte dette og hint. Det var nok ikke greit å komme i hennes unåde. Det fortelles at hennes sønnesønn Jacob Kr. måtte ta for seg henne og datteren Petra fordi de var direkte ufine mot hans mor Marie. Årsaken til dette var visstnok at Ingeborg mente at sønnen hadde giftet seg under sin stand og godtok dermed aldri sin svigerdatter. En annen historie om henne er at hun spiste alltid for seg selv i stua på kårenden, mens de andre på gården spiste på kjøkkenet. Det var bare utvalgte som fikk spise med henne.

På Roel Øvre er det et loft i Øver-stu’ som blir kalt for «Nannestad-loftet». Det har navnet etter en losjerende Nannestad. Han var ifølge historien Sorenskriver Nannestads bror, som eide og bodde på nabogården Vika. Etter noen slekts-søk, ser det ut som at det må være Sorenskriverens sønn som bodde på Nannestad-loftet med sin hund. Det finnes fortsatt kloremerker etter hunden på innersida av loftsdøra den dag i dag. Nannestad skal også ha ripet sine initialer i en av glassrutene i et av vinduene, men de er borte nå.
Men han var ifølge familiehistorien bra nok selskap for fru Wibe ved hennes måltider … selv om han ifølge historien var regnet som Nannestadfamiliens sorte får …

[email protected]