Regionen Innherred, innerst i Trondheimsfjorden, hadde en voldsom samfunnsutvikling i perioden 1850-1900. Gårdene som hadde noe eiendom ble betraktet som et nav i sin bygd som produsent av mat og varer, og som arbeidsgiver. På Roel Øvre var det flere husmannsplasser, både nede ved fjorden Børgin og oppe ved gården i Haugskeia og Mikkelborg. Haugskeia var nok en ganske stor plass siden den nevnes i div. register allerede tidlig på 1600-tallet. I Roelsboka, ei gårdsdagbok som ble skrevet av gårdens eiere i perioden 1784–1905, skriver Arnt Torfindsen (1748-1824) i 1789 at folket på Roel Øvre var i «Hauschen» og drakk bryllup. I tillegg til som naboer og plassfolk, var det også nær slekt siden slekta på Roel Øvre har sine aner også derfra.
Arnts farmor, Maria Torfindsdtr (1689-1718) var født på Roel Øvre, og giftet seg med Iver Jamt i Haugskeia. Deres sønn Torfind Iversen, tok over Roel Øvre på odel etter sin mormor, Malene Danielsdtr. (1657-1737). Haugskeia var nok en stor husmannsplass, siden de hadde mulighet for å holde bryllup, med tanke på å ha nok ressurser til å lage/anskaffe nok bryllupsdrikke. Man vil kunne anta at husmannsplassen var stor nok til å bli kalt for et «småbruk» i dag. Det er også registrert at husmenn i Haugskeia i forskjellige tider bygslet jord både på Roel Øvre og nabogården Haugum. Når husmannsplassene til slutt ble fraflyttet og revet vites ikke med sikkerhet. Petra Rebekka Wibe (1874-1956), har fortalt at det stod et uthus i Haugskeia da hun var ung, hvor buskapen holdt hus om natta sommerstid.

En husmannskontrakt kunne være utformet slik at huset som var på plassen stod på bygslet tomt og kunne dermed vært bygd og eiet av husmannen. Det fortelles at da en av husmannskontraktene på Dalatrøa ved Børgin gikk ut, rev husmannen huset og fløtet tømret inn til tettstedet Straumen og satte det opp der. Huset står der den dag i dag på høyre side av Straumbrua, når man kommer inn mot Straumen.

Det var forskjell på om det var dyrkingsjord tilknyttet husmannsplassen eller ikke. Arbeidsplikten til hovedgården kan da ha vært forskjellig, og om hvordan man betalte leie av plassen. Det kunne være ren arbeidsplikt i onnene eller annet arbeid for å betale plassleie. Noen gårder kunne være eiere av Jekter og andre større båter som de drev handel og fiske med utenfor Innherred. Da kunne husmenn være med som mannskap eller ha ansvar for båten. Noen husmenn drev også med fjordfiske, som en del av arbeidsplikten i tillegg til egen matauke. Etter hvert ble det nok lite om arbeid og mat for hele familier og mange søkte over Atlanteren etter en ny framtid. Den store utvandringen til USA førte til varige endringer i samfunnsstrukturen og bevisstheten om rettigheter som menneske gjorde sine krav. Systemet med husmannskontrakter ble etter hvert avskaffet. Fra å betale husleie med pliktarbeid, til å eie egen bolig og ha betalt arbeid må ha vært en omvelting for mange. Endringen av økonomisystemet på en gård, gjorde at man måtte finne nye arbeidsmetoder, både driftsmåte og betjening. 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Christian Wang skriver i Roelsboka for 1873 at han startet å skjære korn i slutten av August, men; «Mangel paa Arbeidskraft bevirkede at en deel af min Haver blev uskaaret lenge efterat den var moden og fik vi derfor først kjøre ind siste Kornstør den 6te/ Oktober».
I 1879 skriver han: «Den 19 August fik jeg Ole Stør hertil med Meiemaskinen, han meiede ned min hele Kornavling på to Dage».
Christian Wang skal ha vært en framtidsrettet mann på mange måter, men kan denne endringen i driftsmåten ha vært en direkte konsekvens av den store utvandringen fra Norge til USA?

Kunnskapen om et mer framtidsrettet og moderne landbruk og samfunn økte i løpet av 1800-tallet, og nye treslag, bærbusker og andre nytte- og prydplanter ble introdusert. Dette ga også ny utvikling på mattradisjoner. Poteten, som kom allerede på 1700-tallet, er en nytteplante som i særdeleshet er et bevis på dette. Potetdyrking er nevnt i Roelsboka allerede i 1789.  Som en kuriositet i dag, kan man nevne at dyrking av erter var en vanlig plante som ble dyrket og brukt bla som mel. Endringen fra Storgården som et nav i bygda som livberget mange tilknyttet gården, til en produksjonsenhet som produserte mat og varer til nærfamilien og inntekt fra salg av landbruksprodukter, må ha kjentes stor og på mange måter uvirkelig for de som levde i denne endringstiden. I perioden 1850 – 1900 var man på mange måter selvforsynte, om man ikke i tillegg var formuende nok til å kunne kjøpe varer som man ikke produserte selv. I tidligere tider ble det også solgt varer som ble produsert på gården. I Roelsboka skriver Arnt Torfindsen (1748-1824) i 1788; «… war jeg paa Werdalsören og indløste mine Huder og Skind, for en Raae Hud at barke gaw jeg 1 rd/ler- 16.»

Man kan også lese i Roelsboka for andre år at det ble bla. kjøpt såkorn. I 1856 ble det dyrket både havre, rug, hvete og bygg. Man dro til Ulvilla i Verdal og By i Steinkjer for å male korn til mel. Det skal også ha vært en kvern i Salbergsdalen på Røra. Det var en periode en mølle i Straumen som kunne nyttegjøre seg av tidevannsstrømmen både på «fløan og fellan sjø». Man kan fortsatt se grunnmuren etter mølla i dag. Det var altså vanlig å dyrke erter og potet. Potet var en viktig matvare, men var nok en lunefull matvare å dyrke. Man kan lese at råte var ofte et problem, samt utfordringer med lagring om vinteren. «Potetesen raadnede i Kilderen saa Sættepotetes maate kjøbes». Det var kyr, geiter og sauer på gården som ble sendt til seteren i Nordfjellet i Verran for sommerbeite.  Det ble fisket i alle fjordene på Innherred, samt at man dro til kysten for å fiske. Mat og andre produkter ble produsert på gården. Det er en mas-stue i underetasjen til Ner-Stu’, som ble brukt som grovkjøkken. Uthuset kalt “Ner-Lavin” fungerte som treske og kornlager. Stabburet var lager for korn og forskjellig matvarer.

Men bare velstand var det ikke. På vårparten 1813 var det mangel på både mat- og såkorn. Kornet som var til salg, både norsk og importert korn fra Sverige, var «owerdrewen dyr», og det er beskrevet at de lagde brød av bare furubark og at det var en hoveddel av føden. For andre år er det beskrevet at det var så lite penger i omløp at det lille som var av handel foregikk for det meste som «bytte hware mot hware». I 1866 er det notert: «Nu begynder det Slemmeste Hunger, daglig gaar og betler. Pengemangelen er saa almindelig, at Auctioner, Falitter og Konkurs hører til dagens orden.»

Selv om det til tider kunne være dårlig med inntekt og avlinger pga uår, var det også gode år, med jordbruksavlinger av ulike slag; forskjellig slag av korn, erter, potet osv. og fiske i fjordene på Innherred og ute ved kysten. Det er fortalt det har skjedd at gudstjenesten i Salberg kirke på Røra ble avbrutt, og fiskerne i bygdene rundt gikk mann av huse, fordi noen kom til kirken og gjorde anskrik; «Silda hi kommi, det koke tå sild i Hyllbukta».

[email protected]

Det mest øyenfallende med funnet av de gamle plaggene i det som danner Helgeklær fra Innherred, er at de er funnet på én adresse, i motsetning til mange andre bunadsvarianter som er bygget på funn av plaggdeler fra flere steder/kommuner. Funnet er også så stort og mangslungent at man kan kle opp en hel familie; mann, kvinne, jente og gutt. I sorteringen av plaggene kan man se et mønster i tidsalder, og når man studerer slektsleddene på gården kan man anta hvem som kan ha brukt hvilke plagg. Ved en gjennomgang av gamle fotografier fra Roel Øvre, kan man ved noen enkelte tilfeller «bevise» hvem som har brukt klærne.

Plaggene i funnet viser ikke en tradisjonell folkedraktskikk fra Innherred, men datidens motebilde og gjenbruk av plaggene opp gjennom årene. Selv om det aller meste av plaggene er maskinsydd og hører dermed til fra tiden etter 1850, er de ikke industrielt laget som i dag Det er tydelig at plaggene en gang har vært stasplagg og ikke arbeidsklær, men ved bruk, slitasje og lapping har nok enkelte av plaggene endt opp som nettopp det. Det er plagg i funnet som pga slitasje kanskje har fått påsydd nye armer plagg for å bevare finheten. Da kan det være en av gårdens sømkyndige som har stått for dette arbeidet. Plagg har blitt sydd om til barneklær, andre plagg har blitt lappet, med lapper fra andre plagg, men også av stoff som synes å være hjemmevevd. Noen plagg er sydd nye av annet brukt stoff.
Selv om de sydde/sydde om klær selv, var det vanlig at en skredder eller sømkyndig dro rundt på gårdene og sydde klær til husholdet, og alle plagg ble slik tilpasset hver person. Ut fra plaggene i Funnet ser man at stoff som er brukt er enten kjøpt inn eller at skredderen hadde det med seg. Det kan også være at folkene har vært hos skredder i en byene i Trøndelag.
 Det er også tekstiler i Funnet som er såkalt «verken», stoff som var hjemmevevd med bomullsrenning og ull i innslag, Det er i gårdens eie flere vevstoler, bla en som stammer fra tiden rundt før 1850 som skal ha tilhørt Elen Margrethe Revdal. (1816-1865).
John Kr. Wibe (f1924) husker fra sin barndom at hans mor, Thora Martine, vevde stoff som skulle brukes til klær, og at det kom ei syerske som sydde bukser til gutter og drenger på gården. Tradisjonen med hjemmesydde klær holdt seg lenge på Roel Øvre.

I dette prosjektet har det også blitt hentet fram andre plagg som er bevart på gården fra denne tiden og satt i kontekst med plaggene i funnet.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Senere skal vi møte vi odelsjenta Ingeborg Rebekka Wang, gift Wibe (1837-1924). Det er nok i hennes tidsalder plaggene stammer fra, plagg som nok er brukt av hennes foreldre, henne selv, hennes ektemann, barn, svigerbarn, barnebarn, og andre som hadde tilhold på Roel Øvre.

Historien rundt «Helgeklær fra Innherred» er i hovedsak en historie fra Roel Øvre, men forhåpentligvis en gjenkjennbar, gjeldende og sammenlignbar historie for veldig mange andre gårder og grender rundt om på Innherred. Ved å bytte ut navnet på gård og personer vil man helt sikkert få en historie som andre grender vil kunne kjenne seg igjen i. Historien rundt plaggene vil i denne sammenhengen derfor gjelde for hele regionen Innherred, og ikke bare som en enkelt gårdshistorie fra Inderøy.
Kanskje vil også en lesing vekke en interesse for sin egen bakgrunn og slektshistorie, som kan fortelle hvor man kommer fra og kanskje hvorfor man er slik man er. Om man ikke har familiebakgrunn fra Innherred, er håpet at man får en hjertefølelse for regionen.  Det vil forhåpentlig gi inspirasjon til å anskaffe seg «Helgeklær fra Innherred» for å vise dette.

Det finnes få, nær sagt ingen, konkrete spor av tradisjonsplagg særegent for Innherred. Dette kommer seg nok av at Innherred tidlig var en region som var utadvendt i forholdet til andre regioner. Det var handel og frakt ut og inn Trondheimsfjorden og over fjellet til Jämtland og Sverige. Det ble drevet fiske i fjordene, ute ved kysten og i Nord-Norge. Det var trafikk gjennom Øster- og Gudbrandsdalen. Trondheim/Trøndelag var (og er) et knutepunkt til og fra sør, nord og øst. De hadde med seg forsyninger og varer hjem som inspirerte til en mer kontinental klesstil enn bruk av tradisjonsplagg.
I funnet av gamle plagg gjort på Roel Øvre, sommeren 2019, kan man lese en historie fra storhetstiden som storgård til familiebruket som måtte gjøre gjenbruk av klær. Det vises i slitasjen og alle reparasjonene som ble gjort på plagg, som en gang hadde vært svært så staselig. Enkelte stakker og bukser har blitt klippet opp for å bli brukt som bøter på andre plagg, og noen plagg som til slutt fremstår nesten som et lappeteppe.

[email protected]

Utdrag av; Ferdaminni fraa sumaren 1860, Aasmund Olavsson Vinje.

Vestigjenom fraa Verdalen langs Strondi der inn i Enden paa Fjorden er fagert at fara, og dei bratte Aakrarne ero so feite, at det liksom dryper af deim. Der er Sjøskjel og Mergel. Eg sat og song:

Var Folket slikt som Land og Fjord,
du maatte tru med meg i Kveld,
at Paradis var flutt her Nord
forutan Orm og Sverd af Ild.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Men daa eg kom fram paa Bakkarne og saag vest til Indreøyi med Sundnes ned mot Fjorden, og til høgre nordigjenom Borgenfjorden upp mot Mære, og utyvir Fjorden mot Ytreøyi og rundikring meg alle Gardarne, beint ned for meg Garden Sund med Sundet, som fysser upp i Borgenfjorden med Flod og ned med Fjøre, og mot vinstre, naar eg halv vende meg tilbake, Skaun og Livanger austanfyr Fjorden, daa song eg uppatter og uppatter dette Verset, og sagde nokot mindre poetisk: «Nei dette er best Nordanfjolls, ja kanskje i heile Landet. Det er stort, det er rikt, og det er Fjordar og Landskap i det mest yndefulle Samspil».

——-

Utgangspunktet i prosjektet «Helgeklær fra Innherred» er det store funnet av gamle plagg, sommeren 2019, på kvisten i huset som blir kalt «Ner-Stu’» på Roel Øvre, den gamle trønderlåna som ikke har vært i bruk som bolig siden 2. verdenskrig.

Plagg ble funnet liggende på gulvet og rundt murpipa, under mye støv o.l. og i 3 stappfulle striesekker som inneholdt mengder med klær av forskjellig art, samt plaggrester og stoffbiter. Mange av plaggene synes å være av borgerskapets stand, men det ser også ut til at noen av plaggene har vært arbeidsklær og noen igjen kan ha spor av historikk i seg. Det var plagg og tekstiler nok til å kle opp en hel familie; både mor,far,søster og bror.

Selv om enkelte av plaggene i funnet kan dateres til 1. halvdel av 1800-tallet, kan man ikke definere disse som plagg som inngår i en folkedraktskikk, slik som Norsk Institutt for Bunad og Folkedrakt (NBF) beskriver en folkedrakt. Plaggene i funnet er sydd stort sett etter den rådende mote, tilgang til stoffer og kyndige skreddere. 

Men hvem var det som «lagret» alle plaggene på kvisten i Ner-Stu’?
Hvorfor ble de lagt på kvisten? Sekkene var hardpakket uten system, barne- og voksenklær om hverandre. Plaggene som lå på gulvet så ut til at de hadde blitt hevet over kanten og inn på gulvet uten noen plan. Skulle de hives eller klippes til filler? Det var også mengder av tøybiter blant klærne. Det var også et fiskegarn stappet ned i en av sekkene. Hvorfor det?
Det er ikke godt å vite hva planen bak var.

Man kan se av bunader rundt om som ikke er bygget på plagg fra folkedrakttiden, at de er gjerne sydd ut fra den rådende mote i tidsalderen plaggene er hentet fra, enten etter eksisterende plagg eller foto/maleri/tegninger fra den aktuelle tiden, eller en kombinasjon. Det man ikke har hatt tilgjengelig av passende plagg har enten blitt satt sammen av deler av andre plagg og mønsterdeler, eller plagg man synes passer i sammenhengen. En bunad som skal representere en spesifikk region kan slik være laget ut fra ikke-stedstypiske plagg, men plagg man kan finne flere steder i regionen, Norge og på kontinentet.

Denne «bunaden» blir benevnt som Helgeklær fra Innherred, for å vise at denne høgtidsdrakten ikke direkte bygger på en folkedraktskikk som NBF beskriver og er da ikke er en Folkedrakt eller Bunad i den forstand.

Ved å kalle dette for Helgeklær, ikke bunad/folkedrakt, gjør at det ikke faller direkte inn under de regler og bestemmelser som omhandler bunadsproduksjon og de historiske og tekniske kriterier man må følge da. Man står litt friere i komposisjonen.

Navnet, Helgeklær fra Innherred, er ment å vise til at den gang, i motsetning til i dag, var helgedagene noe mer høytidspreget enn i dag, og man brukte andre/bedre klær ved helgedager enn i hverdagen. I dag toner man gjerne ned klesstilen i helgen, mens man tidligere kledde seg opp på helgedagene. Enkelte steder er det også beskrevet at kirkeklær var et enda hakk finere klær enn helgeklærne som man byttet om fra når man kom hjem fra kirken, men likevel holdt helgefred

Kongstanken er at Helgeklær fra Innherred skal kunne brukes i (offisielle) anledninger som forventes bruk av dress/kjole. Da vil man være pent helgekledd og samtidig som med en bunad, vise regionens historie og tilhørighet til Innherred.

[email protected]