Ifølge gammel skikk på Innherred og andre steder i Norge, forgikk begravelsen etter avdøde personer fra hjemmet. Avdøde lå gjerne på strå i et kammers eller annet rom i bolighuset eller uthus. På begravelsesdagen kom de inviterte sørgende til hjemmet hvor presten ledet seremonien og de sang ut den avdøde. Så dro de i kortesje til kirkegården hvor den avdøde ble gravlagt.
Den siste på Roel Øvre som ble begravet etter gammel skikk, slik skikken sikkert var over hele Innherred, var Petra Rebekka Wibe (1874-1956).
Petra Rebekka forble ugift og bodde bortimot hele livet sitt på Roel Øvre. Hun var sin mors hjelpende hånd så lenge hun levde, og senere var Petra «innetaus» for sin nevø Jacob Kr.’s familie. I og med at odelssønnen Jacob Kr.’s foreldre døde tidlig og før han giftet seg med Thora Martine i 1923, var nok Petra i rollen som Gammeltante og mangelen av besteforeldre på gården, en forbindelse til tidene som var for den senere oppvoksende slekt. Som et lite eksempel på gamle skikker, husker John Kr (f1924) at Petra Rebekka alltid gikk med strieforkle i førjulstida.
Petra Rebekka var nok urolig for døden, og det fortelles at hun ropte etter «Mor» da hun lå på det siste, og det fortelles også at i stunden før hun døde var hun i samtale med sin mor, Ingeborg Rebekka. Hun var nok av den gamle sorten som trodde dette og hint om livet, døden og det imellom.
Thora Martine Wibe har fortalt at hun og hennes sykesøsterkollega, Julie Norem, hadde lovet Petra Rebekka å forsikre seg at hun virkelig var dø før hun ble begravet. En dag mens Petra Rebekka ennå lå på strå, kom Julie Norem til Roel Øvre og viste Thora hva hun hadde gjemt i hånden, et innpakket barberblad. De gikk til Ner-Lavin hvor Petra lå på strå, og de skar et snitt i hvert håndledd for å se om blodet rant. Det gjorde det ikke, og Petra Rebekka kunne hvile i fred.
Etter å ha å ha ligget på strå i Midter-bua på Ner-Lavin ble båren til Petra båret inn på kjøkkenet rett innenfor yttergangen i Øver-stu’ på begravelsesdagen. Hovedinngangen var pyntet med en portal av granbar med kors øverst, og flagget var på halv stang hele dagen. John Kr. (f1924) har fortalt at da han festet granbaret til portalen rundt inngangsdøra, fant han spikere rundt dørkarmen brukt tidligere til samme formål.
Ei trønderlån er bygget med inngangsdøren midt på langsiden, rett fram i gangen finner du kjøkken og til hver side ei stue/kammers. Den samme inndelingen av rom finner man også i 2. etasje. Etter som generasjonene gikk kunne det bli bygget nye stuer i forlengelsen av de eksisterende stuene. Slik kunne man etterhvert inndele låna i flere leiligheter, som feks til egen kårbolig for den eldre generasjonen.
Båren til Petra Rebekka ble plassert i kjøkkenet fordi det var dører inn til hver stue fra kjøkkenet, begravelsesfølget kunne da stå i stuene på hver side av båren og synge henne ut av gården.
Med presten til stede ble det sunget salmer og det ble sunget hele tiden mens båren ble ført ut av Øver-stu’ og plassert på lasteplanet til en lastebil. Lastebilen ble slik også en slags overgang til den nyere tid, siden det å kjøre den avdøde med hest og vogn var forbi til fordel for moderne kjøretøy. Gravfølget dro i kortesje med biler etter bårebilen til kirken. Kisten ble så båret til kirkegården og graven for jordfestelsen, uten å være innom kirken. Gravplassen til Petra er rett bak gravene til foreldrene hennes på familiegravstedet ved Sakshaug kirkegård, et gravsted med 6 generasjoner samlet.
Etter at begravelsesseremonien på kirkegården var ferdig, dro følget tilbake til Roel Øvre for minnesamvær og servering av tradisjonsmaten Inderøysodd.
Med Petras død og begravelse var «gammeltida» på Roel Øvre helt over, i likhet med de gamle skikkene for levet liv og begravelse på Innherred.
PS: Ingeborg Rebekka ble så vidt oldemor. Hun døde 2 dager etter at Jacob og Thoras førstefødte kom til verden i 1924.
