Lorns Fossum

Bakgrunnen og mye av æren for at dette prosjektet kom i gang og at «Helgeklær fra Innherred» blir realisert, kan på mange måter tilskrives Lorns Ingemar Fossum (1904-1999). Han var en lokaldikter som skrev vers, dikt, stubber, prologer på Inderøymål og noen ganger på nynorsk.

Lorns kalte seg gjerne den siste husmannen under gården Fossem på Kjernesvågen i Inderøy, Han vokste opp som yngst av 7 søsken, mistet faren sin i realtivt ung alder og bodde sammen med sin mor, som ble blind på sine gamle dager, og til slutt alene på husmannsplassen Fossemsveet hele livet. Han var en kjær mann i grenda som skrev både humoristiske, høgstidstemte, og underfundige tekster. At han var en religiøs mann er ingen tvil om, i og med at han konverterte til katolikk og sent i livet foretok sin Vatikanereise. Man kan si at han var en religiøs mann når det også gjaldt naturen. Mange er de vers hvor han beskriver naturens gang, og Lorns så det store i det små, i diktet «Små teng» lyder et av versene;

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Æ ynskje itj kostbar blomster,
nei, få ein solmætt goillbost*
dein varme så lunt i mett innre
og smeilte islag å frost.                                *Løvetann

Men han kunne også på sitt underfundige vis rette skarp kritikk til makthavende hender, hvor han for eksempel i diktet «Julenatt» skriver:

Mått deinn ti’a snart kåmmå,
at de vill rinn’n dag:
Da våpna bli omsmidd te plogjarn,
å ulv å lam legg i lag.

Hans måte å skrive på kan i første omgang virke litt utilgjengelig med sine krumspring i dialektbruken, men når man kommer innunder huden på diktene, finner man «mang i’ strim tå sol».

I boka «Vers på Inderøymål», hvor flere av diktene han er samlet, forklarer han diktergjerningen sin slik:
«Æ hi no itj haft nå fotografiapparat, så dæffer hi æ no brukt blyanten, da …» 

Med et ønske om å løfte hans diktning, tenkte jeg våren 2019 å lage et diktprogram hvor jeg presenterte hans diktning i ord og toner. I den anledning ville jeg være kledd i hans ånd, og jeg kom på at jeg ved en tidligere anledning hadde funnet et slags plagg da jeg strakk hånden over kanten i åpningen til mørkeloftet i Ner-Stu’ på Roel Øvre. Kanskje det kunne være en jakke eller noe slikt der jeg kunne bruke, men sjansen for det var liten.
Jommen sa jeg smør! Det var som det flommet over av plagg, og resultatet ble Helgeklær fra Innherred.

Tråden om et diktprogram er tatt opp igjen, og sammen med komponist og musiker Toralf Lund, er det jobbet fram et program bygd på Lorns’ dikt, klart for bestillingsoppdrag.

Med diktet «Fyillepænna», vil jeg før historien fortsetter, hedre Lorns Fossum, de som var og det jeg fant, og forhåpentlig bygge noe nytt som vil være til nytte og glede til mange.

Fyillepænna

Mi føste skrevt me fyillepænn
hu seinne æ åt dæ min vænn
som doppa pænna ne’ i blækk
å skreiv me heinn di føste strækk.

De gle mæ stort, de kainn du tru,
at deinn som prøvd a føst va du,
da spiss’n slæpt de føste blækk
da tægna du dett namnetrækk

Ja, pænna hu e super go’
no sett æ hen i fre å ro
me ola kjæm å pænna skriv,
de e i fæstle ti’ssferdriv

Æ skriv itj bræv, æ skriv itj dekt,
no bry æ mæ itj om nå slekt,
æ bærre skriv når æ hi ti’
å prøve opp nypænna mi.

No skriv æ så at du kainn sjå
at pænna sætt æ stor pris på.
Du skreiv me pænn di føste strækk
å æ ska skriv me’n velli vækk.

3/2-1957
          Lorns Fossum

[email protected]

I funnet blant de gamle plaggene på Roel Øvre, Inderøy er det forskjellige hodeplagg, særlig for barn/gutter. Det finnes også en flosshatt på Roel Øvre, som skal ha tilhørt Christian Wang (1811-1902). Det kjennes at en flosshatt ikke helt passer inn i konseptet «Helgeklær» i denne omgang. Det som derimot er av mer interesse, er et foto tatt på Roel Øvre i 1904. Blant menn med mange forskjellig typer hatter, sitter Julie Maries far, Bernt Andreas Monsen Aarfald (1825-1909) iført en kasjettlue. Ei lue som man gjerne forbinder med kyst, fiske og sjøfart. Bernt Aarfald er riktignok oppført som skomaker i folketellingene.

Hans barnebarn, Jacob Kr., Ivar og Birger Wibe har på seg slike luer i sine konfirmasjonsbilder. Det er beskrevet i beretninger fra trøndelagskysten at i mellomkrigstiden fikk gutter slike luer til konfirmasjon.
I Digitaltmuseum.no finner man flere bilder av menn i både hverdags- og helgesituasjoner med kasjettluer.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Innherred en region som strekker seg fra fjord til fjell. Om det er et poeng å kunne vise en slik differensiert tilhørighet i drakten, kan man vise det evt. ved valg av hodeplagg. Det ble funnet flere hodeplagg til barn, bl.a. ei rød lue, to pullertluer, og andre typer skyggeluer for gutter.

En artig herrelue man kunne ta med i beretningen er en liten rundlue/hatt som er strikket med imitert pelsverk. NBF beskriver den slik i Digitaltmuseum.no: «Lue med rund pull i to stykker, med påsydd rett, bred kant rundt hele. Lua er laget for å imitere pelsverk. Lua er strikket i hamp eller bomull, med remser av ull nedsydd på rillestrikken. Foret med tynt bomullskypert.»
Dette ville ha vært en herrelue svært forskjellig fra andre typer folkedraktsluer.

En annen lue som kan være til inspirasjon, er en poståpnerlue funnet på Digitaltmuseum.no. Den er kanskje ikke aktuelt som en «helgedraktslue», siden det er en typisk uniformslue. Det er en kasjettlue, men pyntet med symboler for poståpneri. På Roel Øvre var det Poståpneri i en periode fra 1829 og utover 1800-tallet, hvor de hadde ansvaret for å frakte post mellom Inderøy og Verdal. Christian Wang skriver i 1856 at all snø var borte den 2. mars, så han;
«… maatte bruge Wogn til Postbefordringen til Wærdalen.»
I 1871 skriver han at snøstorm hadde gjort vegen så uframkommelig for hester at posten måtte bringes pr ski:
“C. Wang hentet Posten paa Skie fra Strømmen og John Dreng fra Roel til Salberg hvor han overnattede og kom først Hjem til Roel Kl. 11 med fastende Mave.”

Med unntak av Snåsa – hvor de helt sikkert har drevet fiske i uminnelige tider på Snåsavatnet – er alle kommuner på Innherred, kommuner med kystlinje. Namdalseid vender mot sjøen til Namsenfjorden i Sjøåsen. Det er berettet at i tidligere gikk det rutebåt fra Namsos til Sjøåsen med videre kommunikasjon over Namdalseidet til Steinkjer, og i enda tidligere tider ble det dratt båter mellom Beitstadfjorden og Namsenfjorden over Namdalseidet. Slik har det vært kommunikasjon mellom Trondheimsfjorden og Namsenfjorden i lang, lang tid.
Det er på det rene at folk i alle Innherredskommunene drev med fiske i en eller annen størrelse. Det er beskrevet i Roelsboka om fiske både i Trondheimsfjorden, Beitstadfjorden, Børgin og ute ved trøndelagskysten, man kan lese så tidlig som for 16. juli 1787, men også utover 1800-tallet; «… kom wores fiskere hiem fra Hitteren». Blant plaggene i funnet er det også en type bukse som i første omgang er beskrevet som ei fiskerbukse – brukt som underbukse/stillongs til fiskehyre. I funnet er det også et fiskegarn! Det er en kjensgjerning at silda livberget mange på 1800-tallet. Selv om Innherred er noe av det mest typiske landbruksområdet vi har i Norge, er sjøbruket en like stor del av historien. Det er også den dag i dag yrkesfiskere som bruker Trondheimsfjorden som lokasjon for sjøbruket.

Som en kuriositet, ble det funnet en salgsannonse i Nordlands Amtstidende fra 1870, hvor min tipp-tippoldefar, Chr. Wang, selger ei jekt, som sannsynligvis bare var en tre-fire år gammel.

Med historikken om poståpneri, nærheten til sjøen og kysten som leve- og handelsveg som bakgrunn, og at en skomaker født i 1825 lar seg avfotografere i ei slik lue – kjennes det riktig å bruke en kasjettlue som hodeplagg i «Helgeklær fra Innherred».

[email protected]