Det ble funnet to enkelt sko blant plaggene. Den ene skoen er laget i vadmel, type labb, som i størrelse ser ut til å være en damesko. Den andre er en barnesko, selve skoen er laget i skinn og skaftet laget i vadmel. Det er ikke ved nettsøk og andre henvendelser klart å finne maken sko andre steder. Skoen har en inspirasjon av den samiske skoen – Gaamege, og ble spontant hver seg, kalt «Finnsko» av mine foreldre.
 Saemien Sijte på Snåsa kunne ikke finne lignende sko i sine samlinger. Siden dameskoen er i helhet laget i vadmel, er den nok ikke så anvendelig som helårs sko. «Finnskoen» kan derimot være interessant som sko for «Helgeklær fra Innherred», siden det ikke er en kjønnstypisk sko, og kan brukes hele året.   

Petra R. Wibe (1874-1956) skal ha fortalt at hennes foreldre et år sendte ungfe til sommerbeite på Støbbsetervollen i Volhaugen, et utmarksområde mellom Verdal og Inderøy. Da skal 4-5 kviger ha kommet bort og de fant dem ikke ved innsamlingen om høsten. Man kan se for seg at Roelsfolkene hadde nevnt tapet for samene som bodde i Volhaugen da de lette etter ungdyrene, og gleden var nok stor da samene utpå førjulsvinteren kom med ungdyrene til Roel. De hadde funnet dem. Noen betaling i penger ville de ikke ha for umaken med å drive dyrene fra Volhaugen til Roel Øvre. Historien sier at de heller ville ha spekeflesk som en påskjønnelse for driften, og det fikk de. Samene i Volhaugen var betraktet som et fattig folk, men likevel ville de heller ha mat enn penger. Man skal ikke forskjønne fattigdom, men noen ganger var vel mat mer verdifullt enn kroner og ører; og hva rikdom er, kan regnes ulikt.

Volhaug-samene var på en måte litt utenfor flere kulturer. De var kulturelt i utkanten av både bygdesamene og reindriftskulturen med sin økonomi, og heller ikke en integrert del av bondekulturen med sin økonomi. Likevel ser man et samvære mellom de samiske grupperingene på Innherred. Man kan lese i kirkebøkene at folk bl.a. var faddere til hverandres barn på tvers av økonomikulturene, og man har beretninger om handel med samiske produkter, også til bondekulturen, med for eksempel sko …

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

I folketellinger helt tilbake til 1865 finner man samisk bosetting i Volhaugen. Det kan se ut som en og samme familie/slekt, som etter hvert tok familienavnet Liljestrand, har bodd der hele tiden. Intet tilsier at det ikke var sørsamisk bosetting der tidligere. Selv om historiske samiske spor kan være vanskelig å finne pga. det samiske verdensbildet om at alt tilhører naturen, finnes stadig arkeologiske funn som beviser sørsamisk bosetting på Innherred. 

Å bruke «Finnskoen» vil kunne være en hommage til den sørsamiske befolkningen i Innherredsregionen. Dette krever imidlertid å finne en skomaker som kan lage slike sko, siden det etter flere nettsøk ikke er funnet slike sko i konfeksjon. Skomakere er det heller ikke lett å finne …Bernt Andreas Monsen Aarfald er som nevnt tidligere oppført som skomaker i folketellinger, og han var svigerfar til Roel Øvre. Det skal fortsatt finnes skomakerverktøy etter ham på gården, om det er en sammenheng mellom ham og skoene i funnet vites ikke.
Det ble også funnet deler av både strømper og sokker. Noen bedre bevart enn andre, alt fra rester etter vrangbord til (nesten) hele strømper, bla. ei blå/hvit lang strømpe med initialene I V, som kan indikere at enten Ingeborg Wibe eller Ivar Wibe har vært eier og bruker.

I kombinasjon langbukse og høy ankel i skoen, hvor strømper ikke vil synes kan man bruke valgfrie sokker i skoen. Ved bruk av lave sko, hvor sokkene kan synes, kan man gjerne bruke gråe strømper eller sokker inspirert av de fra funnet. Det er ingen hele strømper i Funnet som var farget svart. Noen vrangborder i Funnet er svarte, men om det er rester etter sokker eller votter vites ikke, NBF mener også det kan være vrangborder til både sokk eller erme.

Man kan også kunne bruke, som man kan se av foto fra denne perioden,
helt vanlige svarte sko med snøring. På Digitaltmuseum.no kan man se i forskjellige foto at menn i andre halvdel av 1800-tallet bruker snøresko som går oppover ankelen, og vanlige lave sko. Etter en gjennomgang av bilder før og etter 1900, i Levanger Fotomuseums samlinger, synes det at ankelhøye sko gikk igjen i alle samfunnsklasser og det er derfor valgt å finne lignende ankelhøye sko med snøring i konfeksjonshandelen. Man kan også kunne bruke, som man kan se av foto fra denne perioden, helt vanlige svarte sko med snøring.
Siden det ikke finnes spesiallagete bunadsko for menn med snøring, ble valget av skotype en ankelhøy sko fra en nettbasert skobutikk som var det nærmeste å finne lik ankelhøge sko fra tiden før og etter hundreårsskiftet 1900. Hvor den er kjøpt kan opplyses ved nærmere kontakt.

[email protected]

I Roelsboka står det nevnt enkelte ganger når dyrene på gården ble sluppet ut om våren. Som oftest var dette i slutten av april, og de beitet nok i eng og utmark rundt gården før de dro til fjells i begynnelsen av juni. I dag skjer utslipp til sommerbeite gjerne en måned senere. Et så tidlig utslipp var nok av ren nødvendighet, for å spare på fôrlageret etter en lang vinter.

På Innherred har det vært utstrakt seterdrift i tidene som har vært. I Inderøy var det seterdrift knyttet til Nordfjellet i Verran. I Roelsboka kan man ved flere anledninger lese om dette. For året 1789 er det skrevet: «2. juni jaget vi Creaturene til Marken.» Senere er det notert for den 29. august: «kom fra fieldet med Creaturene.» Det må ha vært et strevsomt arbeid, bare det å drive dyrene til og fra seteren ved Sørenvatnet i Nordfjellet i Verran. Hele operasjonen tok 3 dager.

På tur til seteren måtte man først ferge dyrene over tidevannsstrømmen ved Straumen. Det må ha vært krevende, siden Straumen er regnet som den nest sterkeste tidevannsstrømmen i Norge. Bare Saltstraumen utenfor Bodø har sterkere vannføring i tidevannet.

I 1860 sto den første Straumbrua ferdig, da slapp man den første fergingen. Det var nok en befrielse å slippe og forsere tidevannsstrømmen, man slapp da å forholde seg til «fløan eller fellan sjø» på første del av reiseruta. Etter å ha passert Straumen måtte man drive bølingen over hele Inderøya til Norem. Der ble de gjerne til neste morgen. Leien for å la kyrne beite og hvile på Norem var at husmannsfamilien der fikk melke kyrene og beholde melken. Dette kan vel kalles en vinn-vinnsituasjon. Husmannsfolkene fikk ekstra melk som de kunne produsere matvarer til eget bruk, eller få en ekstra inntekt ved videre salg, og Roelsfolket slapp strevet med å ta vare på melken til man kom fram til seteren. Dagen etter ferget man bølingen over Skarnsundet som også er en tidevannsstrøm mellom Trondheimsfjorden og Beitstadfjorden, drev dem deretter langs med Framverran, og til slutt ferget dem over sundet ved Hovd i Trongsundet. Det er beskrevet at de overnattet ved Hovd før siste fergingen og strekningen oppover til seteren på Nordfjellet siste dagen. Selv om  gjennomsnittsbeholdningen av kyr var ca. 8 kyr på gårdene, var båtene som fraktet dyrene kan hende ikke så store at hele bølinger ble fraktet samtidig, man må slik kunne anta at de rodde strekningene flere ganger. Så til slutt måtte man drive dyrene opp til seteren på Nordfjellet. I tillegg var det med sauer, og geiter hvis de hadde.
Det må ha vært litt av et skue når mange gårder i Inderøy, omtrent samtidig sendte husdyrene sine til fjells. Om høsten gjorde man samme reisen tilbake.
I Roelsboka kan man lese at de «… Reiste til Fiels med wores Creatur.» i månedsskiftet juni/juli, og kom heim i september. Selv om det i litteraturen gjerne er beskrevet som et ganske fritt liv for seterfolk med sine arbeidsoppgaver og besøk, var det nok ikke bare idyll på seteren.
John J. Wang skriver i 1824: «… dene Sommer har Ulwen wæret meget slem i Fjeldet han har næsten wæret at see hwer Dag men har dog ikke Røwet mere end et faar.»

John J. Wangs søster, Karen Vennes, giftet seg først til gården Revdalen i Framverran før hun som enke giftet seg på nytt med Knut Vennes. Det er nok ikke utenkelig at de tok natterasten der på heimturen fra fjellet, før de ble rodd over Skarnsundet. Det var kan hende på slike turer at Christian Wang og Elen Margrethe Revdal, Karens datter, fikk et så godt øye til hverandre at selv om de var søskenbarn, giftet de seg senere i Eid kirke på Ytterøy. Elen Margrethe var enebarn etter sin far som døde da hun var ca 3 år gammel. Hennes arv og odel til Revdalen var så stor, at da hennes farbrødre kjøpte ut gården da enken Karen giftet seg på nytt, var det mange år at farsarven kom i form av eget korn fra «Roelsstaurene» i Revdalen. Likeså ble det hugget tømmer i Revdalen til ny trønderlån på Roel Øvre som medgift til Elen Margrethe.
Den sto ferdig i 1845 og er stu’låna som i dag kalles Ny’låna eller Øver-stu’. Det er fortalt at det var visst noe «murring i krokene» om dette arveoppgjøret.  Med det i tankene at denne tiden var et mannssamfunn, og kvinner ikke hadde stemmerett og jenters odel gikk etter gutters odel, kan en tro at selv om Elen Margrethe var jente fikk hun nok en usedvanlig god arv etter sin far. En fordel for Elen M. var nok at hun var enebarn etter sin far. Mor Karen var nok en sterk dame som sørget for at datteren fikk det hun skulle ha etter faren sin. Karen hadde nok god støtte i sin bror, Tørres Wang, i arveoppgjøret, han som var lensmann …
Man kan tenke seg, at selv om Elen Margrethe og Christian var søskenbarn, var giftermålet også en måte å sikre Elen Margrethe en framtid, som enebarn etter sin far. Hennes stefar, Knut Pedersen Vennes, var nok likevel en god farserstatning, for Elen Margrethe bodde hjemme til hun var 20 år. Knut er også oppført som forlover i kirkeboka da hun giftet seg. Det var heller ikke et giftermål som ble inngått av «nødvendige årsaker», som ikke var uvanlig i denne tiden. Det vises ved at deres førstefødte, Ingeborg Rebekka,  ble født litt over et år etter bryllupet.

Elen Margrethes mor, Karen Vennes, var nok en sterk og viktig person for folket på Roel Øvre. Hun var både mor, faster, svigermor, mormor og oldemor. Det står notert med «N.B» for året 1881 i Roelsboka, da hun døde og når hun ble begravet. Karen overlevde datteren sin med 16 år.

Det er rundt Ingeborg Rebekka, 1837-1924, hennes sønn John Kristian Wibe, 1863-1920, og deres familier plaggene i Funnet kan sentreres rundt.

Selve seterdriften er i dag for lengst avviklet. I min barndom var min farfar, far, mine brødre og jeg på tur til setra som gården hadde ved Sørenvatnet. Da var det bare restene av grunnmuren igjen. Min Farfar, Jacob Kr. Wibe, husket bygningene som sto der.

I senere tid fortsatte seterdriftsgårdene som medlemmer i et seterlag med samdrift av ungfeslipp om somrene i Verrafjella. I 1960 ble Inderøy Seterlag SA formelt stiftet for å bevare og utnytte de gamle seterrettene gårder i Inderøy har hatt i Sandsæter Statsalmenning. Kviger fra Inderøy ble kjørt inn i allmenningen om våren, og hentet om høsten. Gårdbrukerne gjorde dette på dugnad. Kvigene ble gjennom sommeren passet på av innleid gjetere.

[email protected]

Sommerutstillingen av Helgeklær fra Innherred er i et samarbeid med flere innslag med undertittelen “Identitet i en multikulturell tidsreise”, mellom Judith L. Gómez Lorentzen, Brynhild Johanne Vaadal og Tor Flotten Wibe

I funnet er det et blomsterbrodert belte med innslag av perler. Det var også et belte med perlebrodert bølgemønster tidligere på Roel Øvre, som er sagt tilhørte John Kr Wibe (1862-1920). Beltet hang som klokkesnorpynt i stua hos Thora M. og Jacob Kr. Dette beltet har spenne lik man kan finne på flere lignende belter på Digitaltmuseum.no. Det er også senere funnet et brodert belte med en enklere utgave av samme spenne på Roel Øvre. Beltet er sikkert tatt vare på av Ragnhild Wibe, og selv om John Kr. Wibe tror at eier var Hanna Wibe (1892-1955) er opphavet til beltet usikker. Det kan også være at dette beltet er en arv fra Ragnhilds slekt i Namdalen.
 

Berit Bjerkem ved Bunadburet i Steinkjer, forteller at da hun i sin tid gjorde sitt draktregistreringsprosjekt i Nord-Trøndelag, fant hun mange slike belter i hele fylket. Slike belter ble gjerne kalt for «Friarbelter» og var sydd i lignende materialer som beltene på Roel Øvre. I tiden 1840-50 kom de første tyske motebladene til Norge, og det er sagt at slike belter var avbildet der. Berit mener at materialpakker med slike broderier kunne bestilles fra Tyskland/Østerrike via slike tidsskrift, men de kunne også være å få kjøpt på markeder rundt om i Norge. Eldre folk som Bjerkem var i kontakt med, mente at slike belter var for det meste laget mot slutten av 1800-tallet.

Når man studerer forskjellige bunader i Norge i oppslagsverket Bunad, Norsk bunadsleksikon, ser man at sørover på Vestlandet er det til dels brukt både broderte belter og seler til forskjellige mannsbunader, på Møre er broderte seler en del av mannsbunaden. Det er interessant å se utbredelsen av slike belter og seler oppover kysten av hele Norge, som i utgangspunktet kan ha vært et moteelement som gikk inn i bunadsutformingene. Dette viser også at Nordmenn lot seg inspirere av nye ting fra kontinentet.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Siden det ikke var rester etter bukseseler i funnet, er det nærliggende å tro at bukseseler ikke hadde bevaringsverdi når de var utslitte. Det broderte beltet i funnet ble kanskje bevart siden det var så pass spesielt, i likhet med de andre to bevarte broderte beltene som er gått videre i arv. Dermed kan man som et dekorasjonselement, konstruere et belte med utgangspunkt fra det i funnet og bruke det som dekorasjon som synes i underkanten av vesten og ha mer diskré bukseseler som holder buksa oppe.

Berit Bjerkem har registrert noen få bukseseler med slike broderier i Levanger og Stjørdal, i tillegg til de broderte Friarbeltene.
Det som er spennende i denne sammenhengen er et par broderte seler som er i privat eie i Inderøy. Disse selene er fra gården Røset, men skal stamme fra Roel Nedre. De er blitt kalt «brudgoms-selene». Det kan da være to mulige teorier rundt disse selene. Den ene er at datteren til Andreas Roel, Ingeborg Marta (1851-1934) anskaffet/sydde dem til sin brudgom da hun giftet seg i 1872, eller at de ble anskaffet da hennes sønn Arne Solberg giftet seg i ca. 1903. Teoriene er slik i og med at interessen for broderte Friarbelter hørte til i denne tidsperioden og at bukseselene kan settes i sammenheng med disse pga form og uttrykk.

Disse selene er svært interessante i forbindelse med dette prosjektet. Det som er spennende er at deler av plaggene i funnet kan dateres til Christian Wangs (1811-1902) aktive del av hans liv, og han var farbror/onkelen til Ingeborg Martha. På grunn av disse slektsbåndene knyttes bukseselene fra gården Røset på sett og vis sammen med enkeltdeler av plaggene i funnet, for eksempel delene av ei grå bukse med klaff som passer inn i tiden «yngre bonjour» etter 1870-årene. 
I denne omgang blir det brukt konfeksjonslagde seler til Helgeklær fra Innherred, men det kan godt være at «Brudgoms-selene er aktuelle om varianten av bukse med klaff blir realisert.

Med Bjerkems opplysninger om opprinnelsen av slike belter og seler, var det nok ikke Ingeborgs far, Andreas’ bukseseler, siden han og Kersten giftet seg allerede i 1845 … men hvem vet?

Med unntak av bukser som er antatt å være undertøy og ikke har hemper til hverken belte eller seler, viser måten buksene i funnet er formgitt på at det ikke var vanlig å bruke belte. Det var seler som holdt buksa på plass i tillegg til den sedvanlige strammingen i livet bak på buksa. Broderte belter var nok ment som noe ekstra. Om man vil gjøre litt ekstra ut av bukseselene kan man få laget bukseseler brodert med mønster enten av beltene fra Roel Øvre, eller bruke de bevarte broderte selene fra gården Røset i Inderøy. Man kan for enkelhets skyld bruke broderte seler fra Tyrihans eller seler annen tilbyder.
For prototypen Helgeklær fra Innherred er det brodert belte som prioriteres.

Slike broderte belter ble, som nevnt, kalt Friarbelter, og det er sagt at det var en tradisjon at menn fikk brodert belter i friergave av sin utvalgte. Ble de brukt som belte ved bryllupet (og ellers), eller ble de bare oppbevart som en pyntegjenstand som et minne om et frieri? Det bevarte perlebroderibeltet fra Roel Øvre viser noe slitasje i beltespenna som kan tyde på at det har vært i bruk i flere sammenhenger enn bare ved et bryllup, det samme gjelder også bukseselene fra Røset. 
Man kan også tro at de broderte beltene på Roel Øvre kan ha blitt kjøpt på en av ferdene med Jekt til kysten av Norge, enten som suvenir, gave eller bruksgjenstand. Ble de kjøpt i Kristiansund eller Mosjøen, eller ble de kjøpt på en av handelsturene som folket på Roel Øvre gjorde til Trondheim?

Man kan også la fantasien leke; Kanskje Petra Rebekka (1874-1956) som forble ugift bestilte en broderipakke fra Tyskland i all hemmelighet, for å kunne gi et Friarbelte til en hjertens kjær. Det var kan hende mange staute karer blant elevene ved Amtsskolens tid på Roel Øvre, eller senere elever ved Sund Folkehøgskole som var innlosjert på gården. Kanskje Petra fikk et godt øye til en av guttene, når hun lagde mat og serverte dem. Kanskje det var gjensidig? Kanskje var det forsiktig svermeri i varme høstkvelder? Petra leste kanskje i mor Ingeborgs tidskrifter og fant betillingsannonse for belter og skrev i smug etter en slik broderipakke. Hun ville kanskje vise sin kjærlighet til denne utvalgte med et vakkert, selvlaget belte. Høsten og vinteren gikk, broderipakke kom i posten og Petra broderte i all hemmelighet et frierbelte til sin utvalgte. På vårparten var skoleåret ferdig, “frieren” dro videre og det ble ikke noe av mellom de to … beltet ble lagt vekk uten å bli helt ferdiggjort.
Dette blir en lek for tankene, og ikke basert på dokumentasjon.

Petra Rebekka ble, med unntak av en kort periode som hushjelp hos en enkemann i Steinkjer, hjemmeværende som en hjelpende hånd til sin mor Ingeborg Rebekka resten av hennes levetid.
Resten av livet var hun inne- og utetaus på Roel Øvre for nevøen Jacob Kr.

[email protected]