I Roelsboka står det nevnt enkelte ganger når dyrene på gården ble sluppet ut om våren. Som oftest var dette i slutten av april, og de beitet nok i eng og utmark rundt gården før de dro til fjells i begynnelsen av juni. I dag skjer utslipp til sommerbeite gjerne en måned senere. Et så tidlig utslipp var nok av ren nødvendighet, for å spare på fôrlageret etter en lang vinter.
På Innherred har det vært utstrakt seterdrift i tidene som har vært. I Inderøy var det seterdrift knyttet til Nordfjellet i Verran. I Roelsboka kan man ved flere anledninger lese om dette. For året 1789 er det skrevet: «2. juni jaget vi Creaturene til Marken.» Senere er det notert for den 29. august: «kom fra fieldet med Creaturene.» Det må ha vært et strevsomt arbeid, bare det å drive dyrene til og fra seteren ved Sørenvatnet i Nordfjellet i Verran. Hele operasjonen tok 3 dager.
På tur til seteren måtte man først ferge dyrene over tidevannsstrømmen ved Straumen. Det må ha vært krevende, siden Straumen er regnet som den nest sterkeste tidevannsstrømmen i Norge. Bare Saltstraumen utenfor Bodø har sterkere vannføring i tidevannet.
I 1860 sto den første Straumbrua ferdig, da slapp man den første fergingen. Det var nok en befrielse å slippe og forsere tidevannsstrømmen, man slapp da å forholde seg til «fløan eller fellan sjø» på første del av reiseruta. Etter å ha passert Straumen måtte man drive bølingen over hele Inderøya til Norem. Der ble de gjerne til neste morgen. Leien for å la kyrne beite og hvile på Norem var at husmannsfamilien der fikk melke kyrene og beholde melken. Dette kan vel kalles en vinn-vinnsituasjon. Husmannsfolkene fikk ekstra melk som de kunne produsere matvarer til eget bruk, eller få en ekstra inntekt ved videre salg, og Roelsfolket slapp strevet med å ta vare på melken til man kom fram til seteren. Dagen etter ferget man bølingen over Skarnsundet som også er en tidevannsstrøm mellom Trondheimsfjorden og Beitstadfjorden, drev dem deretter langs med Framverran, og til slutt ferget dem over sundet ved Hovd i Trongsundet. Det er beskrevet at de overnattet ved Hovd før siste fergingen og strekningen oppover til seteren på Nordfjellet siste dagen. Selv om gjennomsnittsbeholdningen av kyr var ca. 8 kyr på gårdene, var båtene som fraktet dyrene kan hende ikke så store at hele bølinger ble fraktet samtidig, man må slik kunne anta at de rodde strekningene flere ganger. Så til slutt måtte man drive dyrene opp til seteren på Nordfjellet. I tillegg var det med sauer, og geiter hvis de hadde.
Det må ha vært litt av et skue når mange gårder i Inderøy, omtrent samtidig sendte husdyrene sine til fjells. Om høsten gjorde man samme reisen tilbake.
I Roelsboka kan man lese at de «… Reiste til Fiels med wores Creatur.» i månedsskiftet juni/juli, og kom heim i september. Selv om det i litteraturen gjerne er beskrevet som et ganske fritt liv for seterfolk med sine arbeidsoppgaver og besøk, var det nok ikke bare idyll på seteren.
John J. Wang skriver i 1824: «… dene Sommer har Ulwen wæret meget slem i Fjeldet han har næsten wæret at see hwer Dag men har dog ikke Røwet mere end et faar.»
John J. Wangs søster, Karen Vennes, giftet seg først til gården Revdalen i Framverran før hun som enke giftet seg på nytt med Knut Vennes. Det er nok ikke utenkelig at de tok natterasten der på heimturen fra fjellet, før de ble rodd over Skarnsundet. Det var kan hende på slike turer at Christian Wang og Elen Margrethe Revdal, Karens datter, fikk et så godt øye til hverandre at selv om de var søskenbarn, giftet de seg senere i Eid kirke på Ytterøy. Elen Margrethe var enebarn etter sin far som døde da hun var ca 3 år gammel. Hennes arv og odel til Revdalen var så stor, at da hennes farbrødre kjøpte ut gården da enken Karen giftet seg på nytt, var det mange år at farsarven kom i form av eget korn fra «Roelsstaurene» i Revdalen. Likeså ble det hugget tømmer i Revdalen til ny trønderlån på Roel Øvre som medgift til Elen Margrethe.
Den sto ferdig i 1845 og er stu’låna som i dag kalles Ny’låna eller Øver-stu’. Det er fortalt at det var visst noe «murring i krokene» om dette arveoppgjøret. Med det i tankene at denne tiden var et mannssamfunn, og kvinner ikke hadde stemmerett og jenters odel gikk etter gutters odel, kan en tro at selv om Elen Margrethe var jente fikk hun nok en usedvanlig god arv etter sin far. En fordel for Elen M. var nok at hun var enebarn etter sin far. Mor Karen var nok en sterk dame som sørget for at datteren fikk det hun skulle ha etter faren sin. Karen hadde nok god støtte i sin bror, Tørres Wang, i arveoppgjøret, han som var lensmann …
Man kan tenke seg, at selv om Elen Margrethe og Christian var søskenbarn, var giftermålet også en måte å sikre Elen Margrethe en framtid, som enebarn etter sin far. Hennes stefar, Knut Pedersen Vennes, var nok likevel en god farserstatning, for Elen Margrethe bodde hjemme til hun var 20 år. Knut er også oppført som forlover i kirkeboka da hun giftet seg. Det var heller ikke et giftermål som ble inngått av «nødvendige årsaker», som ikke var uvanlig i denne tiden. Det vises ved at deres førstefødte, Ingeborg Rebekka, ble født litt over et år etter bryllupet.
Elen Margrethes mor, Karen Vennes, var nok en sterk og viktig person for folket på Roel Øvre. Hun var både mor, faster, svigermor, mormor og oldemor. Det står notert med «N.B» for året 1881 i Roelsboka, da hun døde og når hun ble begravet. Karen overlevde datteren sin med 16 år.
Det er rundt Ingeborg Rebekka, 1837-1924, hennes sønn John Kristian Wibe, 1863-1920, og deres familier plaggene i Funnet kan sentreres rundt.
Selve seterdriften er i dag for lengst avviklet. I min barndom var min farfar, far, mine brødre og jeg på tur til setra som gården hadde ved Sørenvatnet. Da var det bare restene av grunnmuren igjen. Min Farfar, Jacob Kr. Wibe, husket bygningene som sto der.
I senere tid fortsatte seterdriftsgårdene som medlemmer i et seterlag med samdrift av ungfeslipp om somrene i Verrafjella. I 1960 ble Inderøy Seterlag SA formelt stiftet for å bevare og utnytte de gamle seterrettene gårder i Inderøy har hatt i Sandsæter Statsalmenning. Kviger fra Inderøy ble kjørt inn i allmenningen om våren, og hentet om høsten. Gårdbrukerne gjorde dette på dugnad. Kvigene ble gjennom sommeren passet på av innleid gjetere.
