I funnet er det et blomsterbrodert belte med innslag av perler. Det var også et belte med perlebrodert bølgemønster tidligere på Roel Øvre, som er sagt tilhørte John Kr Wibe (1862-1920). Beltet hang som klokkesnorpynt i stua hos Thora M. og Jacob Kr. Dette beltet har spenne lik man kan finne på flere lignende belter på Digitaltmuseum.no. Det er også senere funnet et brodert belte med en enklere utgave av samme spenne på Roel Øvre. Beltet er sikkert tatt vare på av Ragnhild Wibe, og selv om John Kr. Wibe tror at eier var Hanna Wibe (1892-1955) er opphavet til beltet usikker. Det kan også være at dette beltet er en arv fra Ragnhilds slekt i Namdalen.
Berit Bjerkem ved Bunadburet i Steinkjer, forteller at da hun i sin tid gjorde sitt draktregistreringsprosjekt i Nord-Trøndelag, fant hun mange slike belter i hele fylket. Slike belter ble gjerne kalt for «Friarbelter» og var sydd i lignende materialer som beltene på Roel Øvre. I tiden 1840-50 kom de første tyske motebladene til Norge, og det er sagt at slike belter var avbildet der. Berit mener at materialpakker med slike broderier kunne bestilles fra Tyskland/Østerrike via slike tidsskrift, men de kunne også være å få kjøpt på markeder rundt om i Norge. Eldre folk som Bjerkem var i kontakt med, mente at slike belter var for det meste laget mot slutten av 1800-tallet.
Når man studerer forskjellige bunader i Norge i oppslagsverket Bunad, Norsk bunadsleksikon, ser man at sørover på Vestlandet er det til dels brukt både broderte belter og seler til forskjellige mannsbunader, på Møre er broderte seler en del av mannsbunaden. Det er interessant å se utbredelsen av slike belter og seler oppover kysten av hele Norge, som i utgangspunktet kan ha vært et moteelement som gikk inn i bunadsutformingene. Dette viser også at Nordmenn lot seg inspirere av nye ting fra kontinentet.
Siden det ikke var rester etter bukseseler i funnet, er det nærliggende å tro at bukseseler ikke hadde bevaringsverdi når de var utslitte. Det broderte beltet i funnet ble kanskje bevart siden det var så pass spesielt, i likhet med de andre to bevarte broderte beltene som er gått videre i arv. Dermed kan man som et dekorasjonselement, konstruere et belte med utgangspunkt fra det i funnet og bruke det som dekorasjon som synes i underkanten av vesten og ha mer diskré bukseseler som holder buksa oppe.
Berit Bjerkem har registrert noen få bukseseler med slike broderier i Levanger og Stjørdal, i tillegg til de broderte Friarbeltene.
Det som er spennende i denne sammenhengen er et par broderte seler som er i privat eie i Inderøy. Disse selene er fra gården Røset, men skal stamme fra Roel Nedre. De er blitt kalt «brudgoms-selene». Det kan da være to mulige teorier rundt disse selene. Den ene er at datteren til Andreas Roel, Ingeborg Marta (1851-1934) anskaffet/sydde dem til sin brudgom da hun giftet seg i 1872, eller at de ble anskaffet da hennes sønn Arne Solberg giftet seg i ca. 1903. Teoriene er slik i og med at interessen for broderte Friarbelter hørte til i denne tidsperioden og at bukseselene kan settes i sammenheng med disse pga form og uttrykk.
Disse selene er svært interessante i forbindelse med dette prosjektet. Det som er spennende er at deler av plaggene i funnet kan dateres til Christian Wangs (1811-1902) aktive del av hans liv, og han var farbror/onkelen til Ingeborg Martha. På grunn av disse slektsbåndene knyttes bukseselene fra gården Røset på sett og vis sammen med enkeltdeler av plaggene i funnet, for eksempel delene av ei grå bukse med klaff som passer inn i tiden «yngre bonjour» etter 1870-årene.
I denne omgang blir det brukt konfeksjonslagde seler til Helgeklær fra Innherred, men det kan godt være at «Brudgoms-selene er aktuelle om varianten av bukse med klaff blir realisert.
Med Bjerkems opplysninger om opprinnelsen av slike belter og seler, var det nok ikke Ingeborgs far, Andreas’ bukseseler, siden han og Kersten giftet seg allerede i 1845 … men hvem vet?
Med unntak av bukser som er antatt å være undertøy og ikke har hemper til hverken belte eller seler, viser måten buksene i funnet er formgitt på at det ikke var vanlig å bruke belte. Det var seler som holdt buksa på plass i tillegg til den sedvanlige strammingen i livet bak på buksa. Broderte belter var nok ment som noe ekstra. Om man vil gjøre litt ekstra ut av bukseselene kan man få laget bukseseler brodert med mønster enten av beltene fra Roel Øvre, eller bruke de bevarte broderte selene fra gården Røset i Inderøy. Man kan for enkelhets skyld bruke broderte seler fra Tyrihans eller seler annen tilbyder.
For prototypen Helgeklær fra Innherred er det brodert belte som prioriteres.
Slike broderte belter ble, som nevnt, kalt Friarbelter, og det er sagt at det var en tradisjon at menn fikk brodert belter i friergave av sin utvalgte. Ble de brukt som belte ved bryllupet (og ellers), eller ble de bare oppbevart som en pyntegjenstand som et minne om et frieri? Det bevarte perlebroderibeltet fra Roel Øvre viser noe slitasje i beltespenna som kan tyde på at det har vært i bruk i flere sammenhenger enn bare ved et bryllup, det samme gjelder også bukseselene fra Røset.
Man kan også tro at de broderte beltene på Roel Øvre kan ha blitt kjøpt på en av ferdene med Jekt til kysten av Norge, enten som suvenir, gave eller bruksgjenstand. Ble de kjøpt i Kristiansund eller Mosjøen, eller ble de kjøpt på en av handelsturene som folket på Roel Øvre gjorde til Trondheim?
Man kan også la fantasien leke; Kanskje Petra Rebekka (1874-1956) som forble ugift bestilte en broderipakke fra Tyskland i all hemmelighet, for å kunne gi et Friarbelte til en hjertens kjær. Det var kan hende mange staute karer blant elevene ved Amtsskolens tid på Roel Øvre, eller senere elever ved Sund Folkehøgskole som var innlosjert på gården. Kanskje Petra fikk et godt øye til en av guttene, når hun lagde mat og serverte dem. Kanskje det var gjensidig? Kanskje var det forsiktig svermeri i varme høstkvelder? Petra leste kanskje i mor Ingeborgs tidskrifter og fant betillingsannonse for belter og skrev i smug etter en slik broderipakke. Hun ville kanskje vise sin kjærlighet til denne utvalgte med et vakkert, selvlaget belte. Høsten og vinteren gikk, broderipakke kom i posten og Petra broderte i all hemmelighet et frierbelte til sin utvalgte. På vårparten var skoleåret ferdig, “frieren” dro videre og det ble ikke noe av mellom de to … beltet ble lagt vekk uten å bli helt ferdiggjort.
Dette blir en lek for tankene, og ikke basert på dokumentasjon.
Petra Rebekka ble, med unntak av en kort periode som hushjelp hos en enkemann i Steinkjer, hjemmeværende som en hjelpende hånd til sin mor Ingeborg Rebekka resten av hennes levetid.
Resten av livet var hun inne- og utetaus på Roel Øvre for nevøen Jacob Kr.
